Ideologiske hovedprinsipper
Kristendemokratisk ideologi er basert på det kristne menneskesyn. Det betyr at vi har prinsipielt syn på menneskeverdet: alle mennesker har lik verdi, fra unnfangelsen til den naturlige død. Fordi vi tror at mennesket er Guds skapning, mener vi også at vi ikke har lov til å ta andres liv. Vi kan derfor ikke vedta liv eller død for andre gjennom politiske vedtak.

Individets frihet og ansvar er av grunnleggende betydning. Samtidig innebærer det kristne menneskesyn en dypt radikal nestekjærlighet. For oss som parti betyr det at vi går inn for en lokal, nasjonal og global solidaritet som både er økonomisk og politisk. Solidaritet betyr også at vi legger forvalteransvaret til grunn som basisverdi: Vi skal også ha radikal solidaritet mellom oss og fremtidige generasjoner. Vi forvalter natur, ressurser og miljø på vegne av det globale fellesskap i dag, men også på vegne av alle som kommer etter oss. Mennesket lever ikke bare for seg selv, men for sin familie, sitt lokalsamfunn, sitt storsamfunn og for det globale fellesskap. Nestekjærligheten kjenner ingen grenser. Derfor er kristendemokratiet ingen nasjonal, men en internasjonal ideologi.

I sum er menneskesynet helt sentralt; kristendemokratiet er en individbasert og ikke kollektivbasert ideologi. Individet har plikter og rettigheter, og er ansvarlig for sine egne handlinger. Kristendemokratiet skiller seg klart fra både sosialisme og liberalisme. Sosialismen tar utgangspunkt i kollektivet og dets materielle behov. Liberalismen bygger på enkeltindividet og dets uavhengighet i forhold til andre. Kristendemokratiet representerer den tredje vei og tar utgangspunkt i det enkelte individ, men som fellesskapssøkende person, med både materielle, sosiale og åndelige behov.

Basert på dette menneskesynet spør vi hvordan personen, individet står i forhold til det sivile samfunn og staten. Her kommer de ideologiske prinsippene inn. Statens og politikkens rolle er begrenset av både rettsstatsprinsippet - at den dømmende makt ikke skal politiseres - og av de naturlige fellesskap som finnes i et samfunn. De styrer seg selv etter sin egenart, men staten skal støtte dem etter deres behov. Det finnes et riktig nivå for å ta beslutninger som angår en selv, helst på det laveste eller nærmeste nivå. Makt delegeres oppover når det er behov for det. Dette kalles nærhetsprinsippet (eller subsidiaritetsprinsippet etter ordet subsidie som betyr støtte).

Makt er desentralisert og avgis fra individet og det sivile samfunn til det politiske fellesskap. Men subsidiaritetsprinsippet skal alltid avbalanseres mot solidaritetsprinsippet, som betyr at alle i samfunnet skal ha en klar solidaritet med hverandre. Dette gjelder på det personlige plan, men også på det politiske. Her er staten en aktiv velferdsstat som omfordeler fra rik til fattig, som støtter opp om de svake, og som strekker sin solidaritet utover landets grenser til det globale plan. Den skjeve internasjonale fordeling mellom rik og fattig kan aldri kristendemokrater se passivt på. Også i vårt eget land bør vi føre en aktiv fordelingspolitikk. Vi ønsker en aktiv velferdsstat, ikke en liberalistisk minimumsstat.

Men kristendemokratiet ser velferd i et bredere perspektiv. Begrepet velferdssamfunn omfatter ikke bare staten men også det sivile samfunn som består av familier, organisasjoner, bedrifter og ulike mellommenneskelige nettverk. De ulike delene av det sivile samfunn spiller avgjørende roller i menneskers liv og gir viktige bidrag til velferden for det enkelte mennesket. Enhver har ansvar for seg selv og sine nærmeste. En stat som fraskriver mennesket dette ansvaret undergraver solidariteten i samfunnet.

Menneskesynet, de naturlige fellesskap og subsidiaritets- og solidaritetsprinsippene er det kristendemokratiske ideologiske kart. Til forskjell fra sosialistisk kollektivisme hvor staten kommer før individ og autonome fellesskap og til forskjell fra liberalisme hvor staten er minimal og samfunnets fellesskap er ubetydelige.

Før vi går over til en diskusjon av hvordan ideologien har føringer for utenrikspolitikken, la oss se på sentrale begreper og trender på dette feltet.

Noen hovedbegreper i utenrikspolitikken

Interesser kontra verdier? 
I utenrikspolitikken ivaretar vi norske interesser, men vi fremmer samtidig verdier. Vi behøver ikke velge mellom realpolitikk og idealpolitikk, selv om de ofte kan stå i konflikt. Men det er ikke to atskilte saker. Vi fremmer ideelle mål fordi de er riktige målsettinger for oss. Vi gjør dette uten å kalkulere med hva slags politisk gevinst det bringer oss. Men det er helt klart at det bringer betydelig gevinst i form av et godt omdømme. Dette er en faktor av stadig større viktighet i internasjonal politikk.

I mange tilfelle er det er intet skarpt skille mellom 'nasjonale' interesser og andre interesser. Verdens stater er ikke som billiardkuler, men mer som sukatbiter i en fruktkake: innbakt i gjensidig avhengighet og delvis integrert med hverandre. Normen om ikke-intervensjon i innenrikspolitikk er legalt sett helt klar, men politisk anses det som mer og mer legitimt å 'intervenere' på forskjellig vis når fundamentale menneskerettigheter brytes.

Å sette opp realpolitikk mot idealpolitikk kan bli galt, fordi ingen av begrepene har noen entyding forankring i dagens virkelighet, og det er heller ingen grunn til å sette dem opp mot hverandre. Det finnes vitale nasjonale interesser - de sikkerhetspolitiske som knytter seg til eget territorium; det fins meget viktige interesser - hovedsaklig økonomiske, som eksport av fisk og energi i det norske tilfellet, og det fins interesser som er felles for alle land, regioner, eller grupper av land. Disse knytter seg til felles problemer - miljø, fattigdom, destabiliserende væpnede konflikter, for å nevne noen overgripende tema.

Denne siste gruppen interesser øker mer og mer i betydning. Derfor er de også nasjonale interesser selv om de ikke knyttes direkte til ens territorium. De er arenaer for internasjonal handling hvor man går inn av flere grunner: (i) for å løse problemer i ens egen interesse - altså en realpolitisk motivasjon, (ii) for å profilere seg som ansvarlig og dyktig og derved øke sin politiske 'standing' - også en (moderne) realpolitisk motivasjon og (iii) man er motivert av ideelle grunner - man ønsker virkelig å avhjelpe en situasjon, uten at man tenker direkte på hvilken 'bonus' det gir ens stat.

Makt og innflytelse i internasjonal politikk
 Et land trenger makt for å nå sine nasjonale mål, og et lite land må passe på at dets maktbasis ikke svinner hen. Makt kan utøves både som militærmakt, økonomisk makt og 'myk makt' - ens omdømme, profil, verdier - kort sagt, hvordan man oppfattes. Denne type makt bygger nok i stor grad på de tradisjonelle maktformer, men også små land kan utøve myk makt uten å være 'tunge' på andre områder. Evne til konstruktiv problemløsning - 'idemakt' - er også en basis for innflytelse som et lite land kan utvikle. Her spiller størrelsen også en positiv rolle mange ganger, fordi man stoler mer på små aktører uten geo-politiske interesser enn store aktører.

'Myk makt' er blitt mer og mer viktig i en globalisert medievirkelighet. Det foregår en kontinuerlig konkurranse om å være synlig med sine synspunkter på de internasjonale arenaer. En stor del av utenrikspolitikken i dag dreier seg om tilgang til mediene og arenaene. Et lite land har spesielle behov for å markere seg, dersom man ønsker å spille en aktiv rolle internasjonalt. Tilgang til de viktigste arenaene er her en fordel. OSSE-formannskapet i 1999 gav Norge en slik arena.

Det internasjonale systemet mangler systematiserte "kjøreregler" sammenlignet med nasjonalstatens rettsstat. Men i hele etterkrigstiden har internasjonalt samarbeid økt. Nasjonalstatene er bundet av mange internasjonale traktater og avtaler, både legalt og politisk. Et lands legale suverenitet betyr at alle land har sin selvstendighet og legale likhet i det internasjonale systemet, men legal suverenitet må aldri forveksles med faktisk autonomi eller selvråderett. Mange land som er legalt suverene, domineres av stormakter.

Bruk av militærmakt stiller oss alltid overfor dilemmaer: Når kan vi bruke makt? Under hvilke omstendigheter kan vi ta andres liv? Ikke minst Kosovo-aksjonen i 1999 illustrerte dette dilemmaet. Tradisjonelt har kristen tenkning sagt at man kan ta andres liv i selvforsvar eller for å forhindre en enda større utrett, f.eks. komme uskyldige til unnsetning. I Kosovo var det primært tegnene til omfattende massakre og strategisk etnisk rensing som ble tungen på vektskålen for NATO. Erindringen fra Srebrenica i 1995 da både FN og NATO feilet forferdelig, er sterk. I fremtiden må vi være forberedt på bruk av militærmakt, også norske styrker, i andres intern-konflikter. Men hjemmel for bruk av slik makt må søkes i FN-mandat under Sikkerhetsrådet, som er den eneste globale organisasjon med mandat for bruk av militærmakt. Ved å gå utenom Sikkerhetsrådet risikerer man en type Brezhnev-doktrine, dvs. at et land bruker ideen om humanitær intervensjon for legitimere sin egen maktbruk, slik vi så det i Baltikum og Øst-Europa under den kalde krigen. Likevel betyr ikke mandat i FN-regi alltid at man har et eksplitt mandat fra Sikkerhetsrådet. Dersom rådet ikke er i stand til å agere, har FNs medlemsland et eget ansvar. Kosovo-aksjonen hadde ikke et slikt eksplisitt mandat, men hadde likevel en basis i internasjonal rett.

Internasjonale organisasjoners makt 
De fleste internasjonale organisasjoner er mellomstatlige, men med enkelte overnasjonale trekk: Dette gjelder f.eks. NATO (delegasjon av nasjonal makt til militære aktører ved militæraksjoner, som i Kosovo-aksjonen; samt ved aktivering av §5 - angrep på NATO-stater, hvor alle medlemsland må agere); EU (overnasjonal pengepolitikk i ØMU, felles handelspolitikk, men ingen overnasjonalitet i utenrikspolitikken ennå), Europarådet (medlemslandene underlagt Europadomstolens dømming i menneskerettighetssaker, og også FN (Sikkerhetsrådets vedtak om maktbruk og sanksjoner binder medlemslandene, bindende konvensjoner på en rekke områder, flere ad hoc domstoler). I tillegg bindes land av politiske vedtak innen f.eks. OSSE. Brudd på disse kan føre til eksklusjon (FRJ i 1992) og til andre tiltak.

EU står i en særstilling mht. overnasjonalitet: Organisasjonen har overnasjonalitet på flere saksområder, og har sin egen rett som håndhever EU-retten. Norge er tilknyttet det indre marked gjennom EØS-avtalen, som igjen har sin egen rettsinstans som dømmer i tvister mellom EU og EØS-landene.

Internasjonal politikk preges i dag av et stort antall legale regimer, som avtaler, traktater og allianser, men også av samarbeid som binder medlemslandene politisk. Frihetsgraden er ofte liten, og det er en trend mot større bundethet av internasjonale avtaler og folkerett. Dette er generelt sett i små lands interesse, men det er også viktig å vurdere hvordan man mister makt til internasjonale organer og regimer. Ofte er det en fordel å være med, men man må da være aktiv for å fremme sine egne interesser.

Et lite land må også vurdere hvordan man best kan hevde seg og sine interesser og målsettinger i en verden preget av globale medier og arenaer. Det er viktigere enn før å være synlig og aktiv. Verdidiplomati får her en stadig større rolle fordi opinionen forventer andre motiver enn bare nasjonale interesser i utenrikspolitikken. Denne utviklingen er en fordel for et parti som vårt som betoner verdier så sterkt.

Hva er de viktigste utenrikspolitiske interesser og verdier i et kristendemokratisk perspektiv ? Hvordan har ideologien føringer for dette?

Verdier og interesser i en kristendemokratisk utenrikspolitikk for Norge kan oppsummeres slik:

- Trygge norsk sikkerhet og hevde norske territorielle, økonomiske og andre interesser - Bidra til fred, demokrati og menneskerettigheter i land og områder preget av konflikter og maktmisbruk - Bidra til økonomisk og sosial utvikling i fattige land - Bidra til stabilitet i Europa gjennom regionalt, alleuropeisk og transatlantisk samarbeid - Bidra til å styrke globale løsninger gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner - Bidra til å løse globale miljøutfordringer gjennom internasjonale konvensjoner og forpliktende internasjonalt samarbeid

Det viktige utgangspunktet for all kristendemokratisk politikk er menneskeverdet og menneskerettighetene. Disse kan bare realiseres gjennom stabil fred, demokrati og rettsstat; samt gjennom en rettferdig fordeling nasjonalt så vel som internasjonalt. Dette betyr at en kristendemokratisk utenrikspolitikk går ut fra de samme mål som en kristendemokratisk innenrikspolitikk. I en tid hvor menneskerettighetene blir stadig viktigere, har kristendemokrater et fortrinn ved en ideologi som går ut fra menneskerettighetene og menneskeverdet i all politikk.

Nedenfor gis en gjennomgang av sentrale utviklingstrekk og den aktuelle situasjon på de sentrale områder innen utenrikspolitikken:

Menneskerettigheter
En kristendemokratisk utenrikspolitikk betoner verdiene menneskerettigheter, demokrati og rettsstat sterkt. Menneskerettighetene er nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring og i andre instrumenter som bygger på denne, og i politiske erklæringer i OSSE, i Europarådets Konvensjon om Menneskerettigheter, for å nevne de viktigste. EU har etter hvert utarbeidet et verdigrunnlag i Maastricht- og Amsterdamtraktatene.

Felles for de internasjonale normene er at mennesket har naturlige, iboende rettigheter rett og slett fordi det er menneske. Mennesket har sin egen verdighet som er grunnlaget for disse naturlige rettighetene, og disse kan ikke fratas mennesket av noen, heller ikke av regjeringer. Kristendemokratiet er en klart verdibasert ideologi hvor dette elementet er helt sentralt. Vi søker å fremme vårt menneskesyn i all politikk, nasjonal så vel som internasjonal.

Selve basisen for de politiske uttrykk for menneskerettighetene finner vi i FNs erklæring av 1948, som fremkom som et resultat av samarbeid mellom stater fra alle verdens regioner og med representanter for alle religioner. Denne erklæringen stemmer helt overens med vårt kristne menneskesyn, men er naturrettslig begrunnet. Våre verdier realiseres i en demokratisk styreform. Men dette betyr ikke at alt kan avgjøres ved flertallsavgjørelse. Vi mener at retten til liv og til naturlig død ikke kan vedtas, men er en naturlig rett. Videre tilhører det menneskets verdighet og derfor naturlige rettigheter at man kan stifte familie, at man har både rett og plikt til å oppdra sine barn slik man mener er best, og at man har et visst økonomisk grunnlag for å gjøre dette.

Vi bør først og fremst basere vår menneskerettighetspolitikk på FN-erklæringen, som inneholder alle de beskrevne elementene. Det går ikke an å rangere menneskerettighetene. Det er derfor like viktig å jobbe for politiske og sivile rettigheter, som økonomiske og kulturelle rettigheter.

De største menneskerettighetsproblemene finner vi internasjonalt. Samtidig har vi menneskerettighetsutfordringer også i Norge. For å ha troverdighet i et internasjonale menneskerettighetsarbeid, er det viktig at vi tar våre hjemlige problemer på alvor. En viktig forutsetning for dette er inkorporeringen av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov, og at disse konvensjonene har forrang når de kommer i konflikt med norsk lov.

Internasjonalt står vi overfor en dyster virkelighet. Overalt ser vi at menneskers grunnleggende rettigheter blir krenket:

• Manglende oppfyllelse av økonomiske og sosiale rettigheter (fattigdom). 
• Overgrep mot barn, særlig barn i krig, barn som tvinges til å arbeide og ofte under svært skadelige forhold, og barn som utsettes for seksuelle overgrep. 
• Overgrep mot kvinner: Ofte diskriminerer lovverket kvinner eksplisitt og klart, andre steder er diskrimineringen av en mer subtil karakter, men like nådeløs: den rammer i forhold til politiske og sivile så vel som økonomiske og sosiale rettigheter. I mange land er jenter fortsatt i praksis så å si nektet adgang til utdannelse. Omskjæring av kvinner er stadig en utstrakt praksis, særlig i Afrika. 
• Overgrep på basis av politisk overbevisning og overgrep mot ytringsfriheten er fremdeles omfattende 
• Overgrep på basis av religiøs tro og bruk av dødsstraff er stadig meget utstrakt og representerer brudd på helt fundamentale menneskerettigheter for den enkelte.

Myndighetene i det enkelte land har hovedansvaret for å sørge for at menneskerettighetene blir respektert innenfor egne grenser. Dette betyr imidlertid ikke at vi som en del av det internasjonale samfunn har et stort ansvar. For det første er brudd på menneskerettighetene et internasjonalt anliggende uansett hvor de måtte forekomme. For det andre henger mange menneskerettighetsproblemer sammen med fattigdomsproblemet.

På det internasjonale området blir globaliseringen en stadig viktigere rammebetingelse. På den ene siden kan globaliseringen true menneskeverdet og menneskerettighetene på nye måter idet myndighetenes bestrebelser på å ivareta rettighetene til innbyggerne undergraves av avgjørelser og handlinger begått av aktører utenfor landets grenser - det være seg andre stater eller internasjonale selskap. Samtidig kan globaliseringen også innebære nye muligheter for å styrke menneskerettighetsvernet. I land der menneskerettighetsbruddene er omfattende blir det stadig vanskeligere å skjule overgrep, med Internett blir sensur nesten umulig, og oppmerksomheten om problemene blir større. Det internasjonale institusjonelle og rettslige apparatet bør utvikles slik at det responderer mest mulig effektivt i en stadig mer globalisert virkelighet. Virkemidlene må i størst mulig grad støtte opp om de krefter nasjonalt og internasjonalt som arbeider for fremgang på menneskerettighetsområdet.

Norge kan sammen med andre stater støtte en bærekraftig økonomisk utvikling som kan være med på å løse gjeldskrisen, bidra til bedre handelsbetingelser bidra til oppbygging av demokratiske institusjoner som kan bidra til å sikre menneskerettighetene.

Også private aktører og selskaper spiller en stadig viktigere rolle, noe som også får følger på menneskerettighetsområdet. Næringslivet har et etisk ansvar, et selvstendig ansvar i forhold til menneskerettighetene. Dette gjelder både hvor man investerer, hvordan man engasjerer seg og hvem man handler med. Det må derfor ses på muligheter for at næringslivet i samarbeid med staten kan være med på å sikre menneskerettighetene i land der disse brytes.

I lys av de nye rammebetingelser, utfordringer og muligheter som globaliseringen bringer med seg for menneskerettighetsvernet bør kristendemokratiske partier vise vei ved å stimulere til en bred internasjonal debatt om hvordan menneskerettighetsvernet kan styrkes i en stadig mer internasjonalisert verden. En mulighet kan være å etablere en uavhengig kommisjon med deltakelse fra myndigheter, sivilt samfunn, privat sektor, og fremtredende internasjonale ekspertise på menneskerettigheter, utvikling, internasjonal rett, sikkerhet og miljø. Spesielt bør forholdet mellom enkeltstaters ansvar og det ansvar som hviler på hele det internasjonale samfunn utdypes.

Kamp mot fattigdommen
Solidaritetsprinsippet betinger at kristendemokrater ser utover nasjonalstaten. Menneskeverdet er universelt - det gjelder alle mennesker like mye uansett ytre livsforhold, rase eller religion. I dagens verden er det intet fenomen som undergraver menneskeverdet på en mer omfattende måte enn fattigdom, en tilstand som rammer omkring to milliarder mennesker, de fleste av dem hver dag gjennom et helt liv. En milliard mennesker lever på en dollar eller mindre om dagen. For kristendemokrater må dette stå som vår globale utfordring nummer én. Noe annet er intet mindre enn en moralsk og politisk fallitterklæring.

Bistand i form av pengeoverføringer fra rike til fattige land har vært selve virkemiddelet i kampen mot internasjonal fattigdom de siste 30-40 årene. Slik bistand er helt nødvendig og bør økes. Det står imidlertid ikke til å nekte for at innsatsen, som kunne og burde ha vært betydelig større, har gitt blandede resultater. Mange av de fattigste og mest bistandsavhengige landene er dårligere stilt i dag enn da bistandsepoken begynte på 1960-tallet. Andre land har brukt egne ressurser og bistanden på en slik måte at de i dag ikke lenger er lavinntektsland.

For kristendemokrater er det ikke tilstrekkelig å være opptatt av å øke nivået på bistanden. Det er like uakseptabelt og overfladisk å redusere den med henvisning til mislykkede innsatser. Kristendemokrater tar fattigdomsproblemet på alvor og søker derfor etter en skarpere og dypere forståelse av hva det består i og hvordan de landene som gjør flest framskritt oppnår dem. Dernest må bistanden og utviklingspolitikken i vid forstand, samt handelspolitikken, innrettes slik at den i størst mulig grad bidrar til lignende framgang i flere land.

Hva er fattigdom? 
I dag er det en økende erkjennelse internasjonalt at fattigdom dreier seg om mye mer enn manglende inntektsskapning på nasjonalt eller individuelt plan. Nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, er en av dem som sier det klarest: Manglende inntekt er kun et av mange aspekter ved det å være fattig. Først og fremst er fattigdom en tilstand av ufrihet: en manglende frihet til å velge og forme sin egen tilværelse. Sentrale kjennetegn ved fattige menneskers situasjon er blant annet deres manglende adgang til utdanning, til helse, til eiendom, til å foreta økonomiske transaksjoner, til å organisere seg, til rettslig beskyttelse, til å fremme politiske synspunkter og krav. Lav eller ingen inntekt er ikke i seg selv årsaken til fattigdommen, men snarere resultatet av fattigdommen--som ufrihet.

En kristendemokratisk politikk mot fattigdomsreduksjon bygger ikke nødvendigvis på denne analysen alene, men den tar seg bryderiet med å utforme en grundig forståelse av fattigdommens problem. Deretter utformes, og endres, politikken. En forståelse av fattigdom som noe mye mer enn lav BNP per capita og i større grad en form for frihetsberøvelse innebærer for eksempel at utviklings- og menneskerettighetspolitikken i mye større grad enn i dag må integreres. Dette bør få konsekvenser både for Norges bilaterale bistand og for vår politikk i multilaterale organisasjoner og fora (for eksempel Verdensbanken og i FN-sammenheng).

En fattigdomsfokusert bistand 
En kristendemokratisk bistandspolitikk setter reduksjon av fattigdom som den øverste målsetting. Dette må få følger for bistandens størrelse-målet om en økning av bistanden til 1 prosent av bruttonasjonalinntekt må stå fast-men i minst like stor grad må det få følger for selve innretningen av bistanden. Dette gjelder i forhold til prioritering av land og befolkningsgrupper og det gjelder valg av sektorer og politikkområder. Det er en særlig stor utfordring å angripe de forholdene innen det enkelte land som i praksis bidrar til å skape og konservere fattigdom. Sentrale politikkområder som bør få større oppmerksomhet fra norsk side og internasjonalt er blant annet: 

* Styrking av offentlige institusjoners evne til å yte service til befolkningen, inkludert rettslige instanser, departementer og andre offentlige etater. "Godt styresett" er et begrep som ofte benyttes, og det inkluderer blant annet bekjempelse av korrupsjon og sikring av rettslige rammebetingelser for privat næringsvirksomhet. Det inkluderer også i høyeste grad generelt rettsvern og styrking av demokratiske institusjoner og prosesser. 

* Styrking av helse og utdanning for å sikre et tilbud til hele befolkningen. Dette har med respekt for menneskerettigheter å gjøre. Det er også en av de beste investeringer som kan gjøres for å skape økonomisk vekst på sikt, og slik redusere fattigdom. 

* Tiltak som gir kvinner muligheter til å være økonomisk aktive i samfunnet. Ikke minst i de fattigste landene i Afrika er det en stor utfordring å gi kvinner adgang og anledning til å drive økonomisk virksomhet, blant annet gjennom banktjenester tilrettelagt for kvinner. Helse og utdanningstiltak bør også være innrettet slik at de sikrer kvinner adgang på like fot med menn. Erfaringen viser at tiltak rettet mot kvinner i større grad kommer familiene til gode enn tiltak der menn kontrollerer ressursene. 

* Tiltak som stimulerer til privat næringsvirksomhet. I tillegg til rettslige rammebetingelser bør også andre forhold legges best mulig til rette for privat initiativ. Små og mellomstore bedrifter må sikres gode og forutsigbare rammebetingelser. En betydelig andel av bistanden bør gis i form av tiltak som stimulerer direkte til ny næringsvirksomhet, gjerne i investeringssamarbeid med bedrifter fra Norge og andre land. Ettersom landbruket er viktigste næringsvei for majoriteten av befolkningen i de fleste av de minst utviklede landene bør denne sektoren gis særlig oppmerksomhet. Gitt den rivende teknologiske utviklingen, ikke minst innen informasjonsteknologi, er det også avgjørende med mekanismer som kan bringe også de fattige landene inn i den "digitale tidsalder", med alle de muligheter det gir til akselerert økonomisk utvikling. 

* Tiltak som sikrer stabil tilgang til og bærekraftig bruk av fundamentale ressurser som ferskvann og jord. Det er de fattigste som rammes først når miljøet forringes. Tiltak som bidrar til vern av vann og jordsmonn og som samtidig sikrer fattige befolkningsgrupper adgang til disse ressursene bør gis økt prioritet. * Tiltak som støtter opp under et aktivt og levende sivilt samfunn. Frivillige organisasjoner må fortsatt ha en sentral rolle i bistanden. Men det bør stilles krav til relevans og kvalitet.

En fattigdomsorientert bistandspolitikk bør bli mer resultatorientert enn i dag. De økonomiske bidragene bør økes i de land og i forhold til de partnere som leverer resultater i form av fattigdomsreduksjon. Slik blir effekten av bistanden forsterket. Samtidig bør ikke de fattigste landene med svakt styresett og svake resultater glemmes. Her bør imidlertid bistanden ta mer form av rådgivning og støtte til reformssøkende grupper og organisasjoner, ikke minst dem som arbeider for å styrke vernet og respekten for menneskerettighetene.

Minst like viktig er det å bidra til at den samlede internasjonale bistanden blir bedre koordinert. Dette må gjøres ved å la norsk bistand bli koordinert på landnivå i samarbeid med landets myndigheter og andre bilaterale og multilaterale givere. Norge bør gå foran som et godt eksempel og støtte alle krefter som arbeider for bedre samordning og dermed større effekt av den samlede bistandsinnsatsen internasjonalt. Dette tilsier også at Norge gjør informasjon om bistanden vår åpent tilgjengelig, både i det enkelte land og her hjemme. Norge bør videre ligge i forkant når det gjelder å "avbinde" bistanden-det vil si gjøre den åpen for fri internasjonal konkurranse heller enn å binde den til levering av norske varer og tjenester.

En utvidet utviklingspolitikk: Fokus på handel, gjeld og globalt miljø 
Bistand vil ikke i seg selv kunne utrydde fattigdommen. En bistand som støtter opp om nødvendige politiske reformer og som setter fattigdommens problem i fokus vil imidlertid kunne utrette langt mer enn i dag. Likevel er det først når landenes egen politikk og bistanden suppleres med positiv endring innen områdene handel og gjeld at utviklingen virkelig kan skyte fart i en positiv retning.

Norge bør langt mer aktivt enn i dag arbeide for forbedret adgang til de globale markedene for utviklingslandene generelt og for de minst utviklede landene spesielt. Dette er, i henhold til Verdensbanken, FN-organisasjoner og grundige uavhengige utredninger, en forutsetning for vekst i de fattigste landene. Bistanden vil aldri representere mer enn en brøkdel av den verdi som handel kan skape for de fleste av disse landene. Det foregår for tiden en langsom liberalisering av handelsadgangen for de fattigste landene til de rike landenes markeder, men utviklingen går altfor tregt. Tunge interesser i de rike landene holder igjen, samtidig som de krever åpen adgang for sine egne produkter internasjonalt. Dette er et problem som ikke kan bøtes på av bistand. Manglende markedsadgang er et betydelig problem i kampen mot fattigdommen.

På gjeldsområdet har det skjedd en gledelig utvikling de siste årene. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har gått foran og presset fram økt gjeldslette til de fattigste landene. Norge har vært en aktiv pådriver. Prosessen må imidlertid følges opp videre. Det må stilles klare krav til bedre makroøkonomisk styring i landene det gjelder, slik at gjeldsletten kommer de fattige til gode. Videre må presset holdes oppe i forhold til Verdensbanken, IMF, og de viktigste kreditorlandene (særlig G-7-landene). Igjen er imidlertid handel et sentralt punkt: Det er bare gjennom handel at de fattige landene kan gjøre seg i stand til å betale tilbake lån på normale vilkår og bli kredittverdige til å ta opp nødvendige lån for økt økonomisk utvikling.

De globale miljøutfordringene er mange og alvorlige. Klimaendring, tap av biologisk mangfold og utslipp av giftige avfallsstoffer representerer trusler for hele verdenssamfunnet, men igjen er det de fattigste som er mest sårbare. De fattige kan ikke kjøpe seg beskyttelse eller erstatning for tapt livsgrunnlag. Naturkatastrofer som orkaner, tørke og flom rammer nesten alltid de fattigste hardest. Når regnskogene forsvinner går det også hardest ut over de mest marginale befolkningsgruppene. En kristendemokratisk respons på disse utfordringene ser derfor ikke bare på hva som er i norsk interesse, men setter dem i sammenheng med fattigdomsutfordringen. Dette må få konsekvenser både for selve innretningen på politikk og tiltak mot disse problemene og for finansieringen. Tiltakene bør være konsistente med utviklingspolitikken for øvrig. Samtidig bør finansieringen i størst mulig utstrekning komme i tillegg til bistandsbudsjettet, ikke som en del av budsjettet. Dette fordi det er hele det globale samfunnet, ikke bare de fattige landene, som vil dra fordel av dem.

Globale miljøutfordringer 
For kristendemokrater er "bærekraftig utvikling" et sentralt begrep i miljøpolitikken. Dette betegner en utvikling som tilfredsstiller behovene til dagens generasjoner, samtidig som den ikke ødelegger mulighetene for fremtidige generasjoner. En kristendemokratisk miljøpolitikk legger vekt på tre prinsipper: (i) naturens tålegrense må ikke overskrides, (ii) føre-var-prinsippet må legges til grunn, og (iii) forurenser skal betale skadene av forurensingen. Disse prinsippene må danne grunnlag for den politikken som til en hver tid føres både lokalt, nasjonalt og globalt.

Faren for klimaendringer er en av de største miljøutfordringene verdenssamfunnet står overfor. Samtidig er økende forurensning med på å hindre tilgangen på ren luft og rent vann. Biologisk mangfold trues av utbygging, forurensing og andre menneskelige aktiviteter. Som kristendemokrater pålegges det oss å ta utfordringen med forvalteransvaret på alvor. En kristendemokratisk miljøpolitikk vil derfor arbeide for fornybare energikilder og kampen for reduksjon av klimagassutslipp både nasjonalt og internasjonalt. Klimaendringene har allerede påvirket mange biologiske og fysiske systemer over hele kloden. Forvalteransvaret forplikter oss til å ta vare på ressursene til beste for et grenseløst fellesskap og neste generasjon. De globale miljøproblemer forutsetter derfor en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget. Lenge har klimaforskere vært av den oppfatning at vi ikke kan stoppe klimaendringene, i stedet må man satse på at endringene går så langsomt at vi kan endre vår atferd slik at effektene blir minimale. Problemet er at vi ikke vet hvordan endringene vil være. Naturlige systemer er spesielt sårbare for klimaendringer på grunn av begrenset kapasitet for tilpasning, slik at enkelte av disse kan få alvorlige og uopprettelige skader.

Det mest effektive måten å løse miljøproblemene på er gjennom målrettede tiltak i form av forpliktende internasjonalt samarbeid gjennom internasjonale miljøavtaler.

Det er et problem at miljøavtalene er bindende for avgrensede områder. Hovedbildet preges av fragmentering, mangelfull koordinering og ingen overordnet styring. Det finnes ingen bindende konvensjon for miljøet generelt, som kan anvendes som et rettslig grunnlag i søksmål mot stater som forurenser andre stater. Det er i dag et problem at man ikke kan stille stater som forurenser over landegrensene til ansvar verken rettslig eller økonomisk, og at sanksjonsmuligheter således ikke eksisterer.

Med utgangspunktet i subsidiaritetsprinsippet vil kristendemokratiet arbeide for at det etableres en bindende internasjonal konvensjon for miljø med sanksjonsmuligheter som kan gjøre stater rettslig og økonomisk ansvarlig for skader som følge av forurensning over landegrenser. Målet er at prinsippet om at "forurenser skal betale" må gjøres gjeldende ikke bare for individer og selskaper, men også for stater.

Fred og sikkerhet
Kristendemokrater setter fred som et helt sentralt mål i utenrikspolitikken. Fred er mye mer enn fravær av krig, men også militær sikkerhet må til for å sikre freden på en realistisk måte. Bærekraftig fred er kun mulig når menneskerettigheter sikres gjennom demokrati, rettsstat og et visst økonomisk grunnlag. Det er blitt mer og mer klart at demokrati er sikkerhetspolitikk. Demokratier går sjelden eller aldri til krig mot hverandre.

Sikkerhetspolitikken ligger i bunnen av all utenrikspolitikk og må ivaretas før man kan fremme de verdiene vi har diskutert over. Det må finnes et minimum av sikkerhet før man kan fremme demokrati i et land, og man kan ikke tenke seg et normalt sivilt liv for folk uten at deres sikkerhetsbehov er ivaretatt.

Statssikkerhet 
Etter den kalde krigen er sikkerhetspolitikken utvidet til å møte nye typer trusselbilder. I den nye sikkerhetspolitikken er det blitt enda viktigere å jobbe med å forebygge konflikter i tillegg til å sikre seg mot en potensiell territoriell fiende.

Geopolitisk ligger Norge selvsagt på samme sted, men spenningen mellom vest og øst er mye mindre. For å ivareta statens sikkerhetsbehov - den territorielle sikkerhet - må man fra norsk side forholde seg til endringene i forholdet mellom USA og EU, og det endrede trusselbildet som muliggjør en sikkerhetspolitisk rolle for EU. For Norge blir det viktig å føre en utenrikspolitikk som tar hensyn til endrede rammebetingelser og de ulike aktørene i internasjonal politikk, i første rekke USA, EU (med utviklingen av ESDP) og Russland. Et hovedanliggende for norsk sikkerhetspolitikk er å hindre marginalisering, noe som kan medføre endringer i dagens utenrikspolitiske strategier, samarbeidsformer - og partnere.

I dag er det en supermakt tilbake, USA. Det er et uttalt mål for Norge å sikre NATOs fortsatte interesse for våre nordområder, hvor vi har felles grense med Russland og hvor trusselbildet i dag ikke bare er militært, men også miljømessig, politisk og økonomisk. Vår interesse er stabilitet, demokratisering og økonomisk forbedring i Russland, særlig i nord.

I NATO utvikler EU-landene et stadig tettere samarbeid, det som ofte kalles en 'europeisk søyle'. Norge har en primær interesse av å forhindre egen marginalisering innen NATO, og å delta så langt som mulig i de nye sikkerhetspolitiske organer som utvikles i EU. Vi støtter politikken mot større europeisk militære tyngde i forhold til USA: det er riktig at Europa bærer sine egne byrder militært i langt større grad enn i dag, og det er viktig å ikke bli ensidig avhengig av USA. I Kosovo-aksjonen var 95% av militær kapasitet amerikansk. Det sier seg selv at dette ikke bør være bildet i fremtiden. Likevel er det også klart at USA er den fremste garantist for europeisk sikkerhet og er overlegen mht. militær kapasitet.

Individets sikkerhet 
Sikkerhetspolitikk i dag er imidlertid mye mer enn sikring og forsvar av eget territorium. Den gjelder stadig oftere individets egen sikkerhet. Retten til fysikk sikkerhet er en av de sentrale menneskerettigheter, og flere militære intervensjoner i 90-årene har vært gjort ut fra humanitære hensyn - Bosnia og Kosovo er to eksempler.

Den nye tidstypiske krig er det man før kalte 'borgerkriger' - interne væpnede konflikter. 90% av de siste års kriger er av denne type. Her brukes lette våpen og håndvåpen som typiske våpen, og sivile, inkludert kvinner og barn, er både aktører og ofre. 90% av de drepte er faktisk sivile: Denne type krig kjenner ingen etikk. Norge er en viktig internasjonal aktør innen fredsbevaring og demokratisering, humanitær bistand og megling. Vi må fortsatt være i denne posisjonen, også for å sikre oss en betydelig rolle i tradisjonell sikkerhetspolitikk. Vår militære evne og vilje til å stille i konflikter som Kosovo er direkte forbundet med andres vilje til å ta våre geopolitiske sikkerhetsinteresser alvorlig. Som ikke-medlem i EU er dette enda mer sentralt når EU utvikler sin rolle på dette feltet.

Utviklingen av en sikkerhetspolitikk basert på individets egen rett til sikkerhet passer godt med kristendemokratisk ideologi som også er basert på verdiene nedlagt i FNs menneskerettserklæring. Vi arbeider for at disse verdien skal ligge til grunn både for nasjonal og internasjonal politikk. Det er særdeles viktig at FNs sikkerhetsråd fyller sin rolle som mandatgiver til militære intervensjoner slik at verken enkeltstater eller andre organisasjoner går til aksjon på egen hånd. Sikkerhetsrådet må være i stand til å handle der det bør handle, slik at unnvikelse av handling ikke blir regelen. Debatten rundt kriterier for intervensjon er særlig viktig og må fortsette.

Statens sikkerhet henger altså sammen med individets sikkerhet, som er tema for den nye type konflikter. Sikkerhetspolitikken er imidlertid et hele: Vi ønsker et sterkt NATO som ivaretar vår geopolitiske sikkerhet, samt å bidra til å forhindre og løse intern-konflikter. Her har vi allerede et sterkt engasjement innen OSSE, på Balkan, og i FN. Vi må se disse rollene i sammenheng, og være meget klar over at deltagelse i konfliktløsning på Balkan eller i Kaukasus virker positivt på vår innflytelse og rolle i NATO og EU.

Verdidiplomati 
Sikkerhetspolitikken er så viktig for oss, fordi fred er basisen for alt annet utenrikspolitisk arbeid vi gjør. Derfor er det viktig for kristendemokratiet å bidra til å styrke arbeidet med konfliktløsning og fredsmegling. Et sikkerhetspolitisk arbeid er også å hindre at det bryter ut voldelige konflikter.

Det er viktig å komme inn på et stadium før konflikten blir voldelig for å unngå menneskelige lidelser og de store post-konflikt prosessene som ofte er langvarige og dyre.

Utviklingen viser at flere konflikter er interne og preges av etniske og religiøse motsetninger. Det blir derfor viktig for kristendemokratiet å styrke prosesser som bidrar til konfliktløsning og styrke miljøer som arbeider med dialog mellom ulike parter slik at man kan unngå voldelige konflikter. Som kristendemokrater må vi arbeide for å unngå å komme i en situasjon hvor militære virkemidler blir selve løsningen.

Arbeidet med fredsbevaring og demokratisering, humanitær bistand og megling blir derfor en viktigere del av det sikkerhetspolitiske arbeidet.

Militærmakt i folkeretten 
Etter 11. september er spørsmålet om makt og rett internasjonal politikk blitt akutt. Inntil da hadde det internasjonale samfunnet nokså klare regler, fordi sikkerhetspolitikken dreide seg om forholdet mellom stater og for væpnet konflikt mellom stater. Disse reglene er forhandlet frem etter 2. verdenskrig, med opprettelsen av FN.

Folkeforbundet i mellomkrigstiden hadde regler om at militærmakt ikke skulle brukes, og Kellogg-Briand pakten fra 1928 forsøkte å forby krig. Idealismen i mellomkrigstiden hjalp lite mot tysk og japansk aggresjon. Etter 2. verdenskrig ble FNs Sikkerhetsråd et kompromiss mellom de seirende stormaktene, som alle har vetomakt. Sikkerhetsrådet ble verdens eneste politiske organ som kan gi mandat til bruk av militærmakt. FN-pakten inneholder regler for når man kan angripe en annen stat - i selvforsvar eller for å hjelpe en stat under angrep som ber om det. Sikkerhetsrådet kan videre gi mandat til en militær intervensjon hvor det er en "trussel mot internasjonal fred og sikkerhet".

Små land, som Norge, har all interesse av mest mulig bindende regler for bruk av militærmakt. Vi trenger dem som beskyttelse mot de store som alltid er mektigere, og vi trenger dem fordi vi tror på regelbygging i internasjonal politikk. Sammenlignet med rettsstaten innenriks er internasjonal politikk på barnestadiet. Reglene internasjonalt er skjøre og brytes ofte. Det er ingen makt bak reglene, annet enn at de som bryter dem risikerer at andre gir tilbake med samme mynt.

Men Sikkerhetsrådet er ingen nøytral forvalter av folkeretten. Det er et politisk organ, med stormaktene og deres interesser som utslagsgivende. Dette enkle, men vektige faktum gjør at vi ikke kan forvente en 'rettferdig' beslutning fra Sikkerhetsrådets side ut fra hvilke konflikter som kommer på dets dagsorden. Det må tilføyes at det alltid er et sterkt press på for at slike almene hensyn, og likebehandling skal forekomme, men man bør alltid huske på at en stormakts veto kan blokkere. Det var nettopp dette som skjedde mht. Kosovo: Russlands motstand mot å gi et mandat til intervensjon gjorde at man aldri fikk et eksplisitt mandat. FNs Generalsekretær, Kofi Annan, advarer mot slike situasjoner hvor Sikkerhetsrådet ikke 'utfører oppgaven sin' fordi dette vil føre til at andre tar over denne oppgaven, noe som i siste instans fører til den sterkestes rett.

Kosovo-krisen viste denne uklare situasjonen. På den ene siden ønsket små land at folkeretten skulle styrkes og at Sikkerhetsrådet skulle være det eneste organ som skulle kunne gi mandat til militær intervensjon. På den annen side at Sikkerhetsrådet til syvende og sist er prisgitt stormaktsinteresser, og at den eneste legale grunnen til militærmaktbruk under Sikkerhetsrådets mandat, 'trussel mot internasjonal fred og sikkerhet', er meget diffust.

Den legale grunnen til militærbruk er skrevet med tanke på krig mellom stater; ikke interne konflikter av etniske, religiøse eller økonomiske årsaker. Men intervensjonene som Sikkerhetsrådet har gitt mandat til i de siste årtier har nesten alle dreid seg om intern-konflikter hvor menneskerettighetene krenkes. I hvert tilfelle hvor en intervensjon fikk mandat, måtte man 'oversette' dette til en situasjon hvor det forelå en 'trussel mot internasjonal fred og sikkerhet'. Utviklingen viser at folkeretten i FN-pakten - det internasjonale samfunns eneste regelverk om militærmaktbruk - er laget for klassiske kriger mellom stater, og derfor ikke passer på dagens konfliktbilde. Det upresise ved språket når vi bruker det på aktuelle konflikter gjør at det blir enda mer 'politisk': hvem bestemmer hva som skal til for at noe truer 'internasjonal fred og sikkerhet'?

Krig uten grenser, og uten folkerett?
Terror er en tradisjonell kampform, kjent fra anarkistene så vel som fra diverse terrorgrupper. Men ikke før 11. september hadde transnasjonal terror en rekkevidde som flyttet den opp i sikkerhetspolitikkens førstedivisjon. Det er to årsaker til dette: angrepet på den uangripelige supermakten USA; og angrepet var særdeles vellykket etter terroristenes målestokk.

Dette angrepet ble straks definert som en krig, og NATO sluttet opp om at dette var en art. 5 situasjon, dvs. å regne som et angrep på hele militæralliansen. FN-paktens regler om att man kan gå til motangrep når man er blitt angrepet, gjaldt. Dermed var terrorangrepet definert innenfor gjeldende folkerett som et angrep på en stat fra en annen stat.

Militæraksjonen mot Afghanistan var altså innenfor folkeretten, men det store spørsmålet er hvordan en sikkerhetspolitikk uten statlig adresse skal forankres i den samme folkeretten. Et transnasjonalt terrornettverk betyr at celler i forskjellige land må angripes. Betyr dette at USA kan ta for seg land etter land; Nord Korea, Iran og Irak? Disse tre er alt nevnt som 'ondskapens akse', og amerikanske politikere snakker i disse dager høyt om behovet for å 'fjerne' Saddam Hussein.

Det som er klart om det uklare, er at den folkeretten vi har om bruk av militærmakt ikke passer på transnasjonal krigføring. Derfor svekkes nå også FNs stilling i håndteringen av terrortrusselen. Hittil var jo terror et innenriksproblem, en sak for etterretning og politi. Nå er det definert som sikkerhetspolitikk i høyeste potens av verdens eneste supermakt.

Nå sitter NATO, FN, og EU på sidelinjen, mens de store - USA med sine utvalgte partnere, Storbritannia, Russland og noen få andre - bestemmer hvor militærmakt skal anvendes. Dette er verken i norsk interesse eller i folkerettens interesse. Et kristendemokratisk utgangspunkt er at vi må arbeide for at terrortrusselen får egnede regler i folkeretten og for at NATO skal spille en hovedrolle militært sett , og for at de små og mellomstore land skal ha medbestemmelse. Bare slik kan en bærekraftig koalisjon mot terror skapes.

Men det krever også at Europa moderniserer sitt forsvar. I dag er det nesten bare USA som kan angripe Irak, militært sett. EU utarbeider nå en sikkerhetspolitikk for første gang, og har fra 2002 en egen intervensjonsstyrke. I tillegg har EU en rekke politikkinstrumenter til sin disposisjon, og har overtatt flere fredsfunksjoner på Balkan. Norge er i en ny sikkerhetspolitisk situasjon hvor EU også får en sikkerhetspolitisk rolle mens tradisjonell territoriell sikkerhet spiller stadig mindre rolle.

Dette reiser behovet for en grunnleggende debatt om norsk sikkerhetspolitikk i spenningen mellom avhengigheten av USA og det nye sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa.

Internasjonalt samarbeid
Vår utenrikspolitikk søker derfor å bevare menneskeverdet gjennom å styrke demokrati, men også rettsstats- og maktfordelingsprinsipper. Subsidiariteten betyr at staten ikke skal dominere det sivile samfunn fordi dette har sin egenart og selvstendighet. Staten har verken rett eller kompetanse til å tre inn i familiens sted, ei heller i andre selvstendige fellesskap som kirker og foreninger. Dette gjelder så vel nasjonalt som internasjonalt.

Internasjonalt betyr det at vi fremmer denne type forståelse av demokrati andre steder i verden, men også at vi bruker subsidiaritetsprinsippet i forhold til nasjonalstaten og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det fins oppgaver som må løses på det internasjonale nivå fordi de er grenseoverskridende. Det er ikke gitt at nasjonalstatsnivået er det riktige for å løse mange av dagens problemer i internasjonal politikk. Kristendemokrater er ikke bundet til nasjonalstaten, men er fleksible mht. hvilket beslutningsnivå man velger. Der det gir resultater å delegere makt oppover eller nedover, bør man gjøre det.

Globale utfordringer gjør det nødvendig å føre en aktiv utenrikspolitikk. Miljøspørsmålene er globale og kan derfor bare løses gjennom et omfattende og forpliktende samarbeid. Ny teknologi sprenger gamle grenser for kommunikasjon, samkvem og samhandel, men presenterer også store og prinsipielle og etiske utfordringer. De store migrasjonene på grunn av krig, undertrykkelse, politisk uro, sult, tørke etc. krever også økt internasjonal oppmerksomhet.

Globalt samarbeid 
Norge er et lite europeisk land, men har allikevel etablert seg med et sterkt engasjement og en klar profil på den internasjonale arenaen. Det er særlig vår innsats i freds- og forsoningsarbeidet og prioriteringen av bistand som blir lagt merke til. Norge legger derfor stor vekt på samarbeid gjennom internasjonale og regionale organer som FN, OSSE, NATO, EU, Nordisk Råd, Barentsrådet, Østersjørådet etc. Ved et sterkt engasjement gjennom disse organisasjonene kan Norge gjøre seg gjeldene med sin erfaring, kompetanse og ressurser.

FN er den eneste globale freds- og sikkerhetsinstitusjon, og er i kraft av sitt globale medlemskap i en særstilling i internasjonalt samarbeid. Norge har hatt og bør fortsatt ha et meget sterkt engasjement i FN, både som medlem av Sikkerhetsrådet og i alle deler av den såkalte 'FN-familien'. Det er først og fremst i FN man kan sikre en global dialog, som i dag i stor grad en dialog mellom syd og nord, og dette blir enda viktigere nå enn før pga. behovet for å finne globale politiske svar på globaliseringen av internasjonale markedskrefter.

Nærområdene 
Samarbeidet i Norden er viktig. De politiske, kulturelle og økonomiske fellesskapet mellom de nordiske landene må føres videre og fornyes. Nordisk Råd har endre karakter etter at Danmark, Sverige og Finland ble medlemmer i EU. Nærområdene og forholdet til Baltikum er i sterkere grad trukket inn i drøftingene i Nordisk Råd. Norden har også et viktig ansvar for å styrke det politiske fokuset på Østersjøsamarbeidet, Barentssamarbeidet og den nordlige dimensjon i EU.

Forholdet til Russland er spesielt viktig og vil være viktig for norsk utenrikspolitikk fremover. Den største utfordringen er at grensen mellom Norge og Russland representerer et av de største velferdsgapene på kloden. Samtidig er det store uløste miljøproblemer i nordområdene knyttet til industri og usikret deponi av atomavfall. For oss som naboland representerer dette en stor utfordring. Bare russerne selv kan løse problemene. Vi må imidlertid yte vårt, som ledd i en koordinert internasjonal satsning. Demokrati og menneskerettigheter vil være viktige tema i den politiske dialogen med Russland. på det økonomiske området må vil legge til rette for et aktivt næringslivssamarbeid, særlig med fokus på Nordvest-Russland. Det er viktig at norsk næringsliv kan etablere seg i Russland med best mulig rammevilkår, og at russiske selskaper også kan etablere seg i Norge. I regionale råd kan en samarbeide om å løse problemer knyttet til atomsikkerhet, miljøopprydding, kontroll med smittsomme sykdommer og kamp mot internasjonal organisert kriminalitet og prostitusjon.

Europa forandrer seg 
Den kalde krigen er over, men Europa opplever fortsatt tore politiske forandringer som vil bestemme utfordringene fremover. Det nye Russland opplever store sosiale- og økonomiske problemer. Landene i Sentral- og Øst-Europa veder seg vestover og søker medlemsskap i EU og NATO. Slike store forandringer har Europa aldri opplevd uten omfattende kriger. Målet med samarbeid i Europa må være at vi styrker menneskerettighetene, demokrati og økonomisk utvikling som sikrer fred og stabilitet. Det er en rekke organisasjoner, EU, Europarådet, OSSE og NATO som er gode instrumenter for freds- og sikkerhetsarbeid. Norge har en aktiv rolle i Europarådet og OSSE, som begge arbeider med verdispørsmål i vid forstand: menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Men EU spiller mer og mer en sentral rolle også i disse spørsmålene. For å sikre demokrati og menneskerettigheter er det viktig å videreutvikle allerede igangsatte programmer for kulturutveksling, forskersamarbeid, elev- og studentarbeid i tillegg muligheter for frivillige organisasjoner til å samarbeide over landegrensene.

EU vokser 
Norge har sterke interesser i å hindre egen marginalisering på områder hvor vi har vitale interesser, som f.eks. fisk- og energieksport. Ca. 70% av vår handel foregår med EU-land, og vi har derfor EØS-avtalen som instrument for å sikre markedsadgang.

EU har utviklet seg til å bli en organisasjon som geografisk omfatter store deler av Europa og hvor neste utvidelse vil bringe inn flere av de nye østeuropeiske land. Verdiene EU fremmer, er blitt stadig viktigere. De krav som stilles til nye medlemsland er også helt klare mht. menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. EU har utviklet et menneskerettighetscharter som foreløpig ikke er juridisk bindende. I tillegg har EU utviklet en aktiv utenrikspolitikk som blir stadig mer omfattende, også på det sikkerhetspolitiske området. Et EU med opptil 28 medlemsland i stedet for 15 vil være et EU som omfatter store deler av Europa.

EU vil bli en sentral drivkraft i utviklingen av politisk og økonomisk samarbeid i Europa. Vårt forhold til EU vil derfor være viktig både politisk og økonomisk. Folkeavstemningsresultatet fra 1994 legger rammen for dette samarbeidet. Det er ikke grunnlag for å endre Norges tilknytningsform p.t. Men Norges tilknytning må imidlertid fornyes og utvikles i takt med endringer i EU. Det er blant annet viktig at EØS-avtalen suppleres for å sikre Norge best mulig medvirkning og innflytelse i tråd med våre verdier, målsetninger og interesser. EUs utvikling av en felles sikkerhets- og utenrikspolitikk illustrere dette behovet.

Som kristendemokrater ønsker vi å sikre norske økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser. Derfor ønsker vi å delta aktivt i utvikling av det nye Europa gjennom ulike nettverk og organisasjoner. Men like mye ønsker vi å influere på Europas utvikling, på fremveksten av demokrati, rettsstat og et politiske system hvor markedskreftene ikke har fritt spill. Dette er de sentrale utfordringer fremover, spesielt i Øst- og Sentral-Europa. Dette er utenrikspolitiske mål også for oss.

Demokrati i en ny global virkelighet 
I en verden i rask endring ser vi at demokratiet både får nye muligheter og at det er utsatt for press. Folkestyret er en grunnleggende verdi og en tillitserklæring som gir hver enkelt borger anledning til å påvirke beslutningene som fattes. Men demokratiet må stadig fornyes i takt med samfunnsutviklingen, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Internasjonalt arbeider vi for at flere stater skal innføre demokratiske styresett, og at de nye demokratiene må utvikle seg positivt til det beste for folket. Dette er også et viktig bidrag til fredsarbeidet.

Mange av de nye politiske utfordringene kan ikke takles innenfor rammen av den enkelte nasjonalstat, men må tas opp i internasjonale organer og løses gjennom internasjonalt forpliktende avtaler. Det reiser spørsmålet om nasjonal suverenitet på enkelte områder må vike for overnasjonal myndighet.

Som kristendemokrater vil vi ikke overlate initiativet til markedets tyngdelover eller passivt avvente stormaktenes synspunkter. Vi ønsker å bidra aktivt i den internasjonale dialogen både for å utvide Norges internasjonale handlingsrom og for å påvirke utviklingen i det internasjonale fellesskapet med visjoner og vilje til styring i tråd med våre sentrale verdier.

OPPSUMMERING/AVSLUTNING
Den internasjonale virkeligheten byr på både muligheter og store utfordringer fra et kristendemokratisk synspunkt. Vår ideologi plasserer menneskeverdet i sentrum og bygger på dette. Subsidiaritets- og solidaritetsprinsippene er i sin tur basert på et kristent menneskesyn hvor individet ikke er isolert fra andre, men hvor mennesket utvikles i naturlige fellesskap hvor familien er det første og viktigste.

I dag preges den internasjonale virkelighet av stor urettferdighet mellom sør og nord, fattig og rik. Globaliseringen gir store muligheter for økonomisk vekst for alle, men dette oppnås ikke uten politisk styring og omfordeling. Standarden for alle må være de universelle menneskerettigheter, som i stor grad reflekterer det menneskesyn kristendemokrater står for. Kristelig Folkeparti har derfor en plattform for både nasjonal og internasjonal politikk.

Fred er i stor grad oppnådd i vår del av verden, men ikke andre steder. En kristendemokratisk utenrikspolitikk må ha et stort innslag av både verdidiplomati og fredsbygging, uten at tradisjonelle nasjonale sikkerhetspolitiske interesser glemmes. I vår del av verden har EU og NATO vært etterkrigstidens garantister for fredelig sameksistens og integrasjon, og utvidelsen av begge organisasjoner østover vil konsolidere denne freden enda bedre. Demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi er elementene i varig fred, men økonomien må tjene mennesket og ikke omvendt. Gjennom styrkning av FN og andre internasjonale organisasjoner som for eksempel OSSE og Europarådet vil man integrere nye og skjøre demokratier enda bedre.

En kristendemokratisk utenrikspolitikk søker de samme mål som en kristendemokratisk innenrikspolitikk: mennesket i sentrum.