Har jeg sett noen dø?

Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger i forbindelse med debatten rundt aktiv dødshjelp.

Jeg er sterk motstander av aktiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap. Det er vel antakelig ikke særlig overraskende. Jeg har både i avisinnlegg og på bloggen min skrevet om det. I etterkant av mine ytringer har jeg fått spørsmål om jeg har sett noen dø, og da særlig smertefull død.

Ja, jeg har sett noen dø. Jeg har også sett noen dø på den smertefulle måten fylt av angst som ofte blir beskrevet når man snakker om aktiv dødshjelp og som "kvalifiserer" til dette. Jeg har sittet ved et slikt dødsleie.Det er en grense for hvor privat man skal tillate seg å være i innlegg som dette, men jeg velger å være det.

Jeg har sittet ved to dødsleier. Den ene sovnet inn, gammel og mett av dage, 90 år. Den andre gjorde ikke det. Det var smertefullt og fryktelig, alt for tidlig, 68 år. Begge var meget nære og høyt elskede slektninger. Ikke en eneste gang streifet tanken meg om aktivt å avslutte livet for dem. Jeg har tenkt mye på det i ettertid, og jeg kan ikke finne en eneste omstendighet hvor det ville være riktig å gå inn å ta livet av livet. Det føles uverdig og respektløst.

Smertelindring og omsorg i terminalfasen kan bli bedre, det er jeg enig i. Men aktiv dødshjelp er ikke svaret. Svært syke og døende pasienter kan oppleve mye smerte, både fysisk og på andre måter. Det finnes gode behandlingsmåter for å gi slike pasienter livskvalitet i siste fase. Svaret er å styrke og forbedre denne type omsorg.

Jeg har selv erfart at også tilstedeværelse og nærhet, gir lindring til den døende, selv når smerten virker uutholdelig. Holde godt i hånda, stryke på kinnet gi klem.. Jeg har blitt møtt med at dette er naivt. Vet du, det tror jeg ikke. Jeg tror ikke vi skal undervurdere den virkningen kjærtegn, nærhet og varme har, også i denne fasen av livet, i kombinasjon med den beste medisinske behandlingen som er å få.