Problemet er imidlertid at selv om sentrum som konsept har en rekke gode verdier å kjempe for, er ikke en sentrumsregjering lenger realistisk. Det var knapt nok realistisk i 1972 og 1997, da henholdsvis EF-saken og en klønete håndtert valgkamp av Thorbjørn Jagland gjorde det mulig i avgrensede tidsperioder. I dag er både Ap, Høyre og FrP fullstendig uinteresserte i å la en blokk med potensielt sett femti mandater (og da er jeg snill, minner om at sentrum denne gangen fikk 23 mandater og selv i 1997 fikk de bare 42) skal få skalte og valte rundt i regjeringskvartalene. Så hva er svaret på dette? Jeg kan ikke se annet enn at KrF på sikt må sikte seg inn mot venstre i det politiske landskapet, slik kristendemokratene i Tyskland har gjort med stort hell. Perioden 1990-1996 og 2005-2013 i norsk politikk viser i denne sammenheng at det er i skjæringspunktet mellom sentrum og venstresiden at man også får de mest spennende og radikale løsningene også i norsk politikk. I tillegg viste vel Bondevik II-regjeringen (som KrF fortsatt sliter med de negative etterdønningene av) at selv om samarbeidet med Høyre var godt formelt sett, ble de reelle resultatene altfor høyrevridde for den gjengse KrF-velger. Så da har en trofast Ap-velger med stor sans for mange av KrFs og sentrums verdier (fattigdom, klima, verdighet for eldre og asylsøkere o.l.) fått komme med noen tips på en blåtirsdag for KrF.