15 år siden EU-avstemming

Det er 15 år siden vi sa Nei til EU. Det feirer Nei til EU under sitt landsmøte. I den forbindelse holdt jeg en hilsen som du kan lese her:

Kjære landsmøte,

Tusen takk for invitasjonen, det er alltid hyggelig å være sammen med Nei til EU. Ekstra hyggelig er det imidlertid ved dette landsmøtet, siden det markerer 15 års-jubileet for seieren i 94. Gratulerer til alle som var med og som siden har kjempet mot norsk EU-medlemskap!

Jeg vet at landsmøtet skal feire dette behørig i morgen, men jeg vil benytte denne anledningen til å reflektere litt over nei-kampen i 94 og de 15 årene som har gått siden da.

            Det mest slående når vi ser tilbake er kanskje de spådommene som ja-siden kom med. Hvis vi sa nei ville det bare være å slukke lyset i Norge. NHO-direktør Karl Glad sa for eksempel følgende til VG 14. november 1994: "Ved et nei 28. november blir det en varig nedtur, som begynner 29. november. Fra den dagen vil investeringene bli mindre og mindre."

            Vi vet alle hvordan det gikk. Norge har knust EU i verdiskaping siden 94 og er i dag Europas og verdens mest velstående land hvis vi ser bort fra bystaten Luxembourg. Bare i fjor hadde vi 90 prosent høyere verdiskaping enn EU. Det beste av alt er at vi klarer å fordele disse inntektene. I mange land betyr høy verdiskaping mer til kapitaleierne og dem som har mest fra før, men i Norge har alle grupper opplevd en sterk inntektsvekst de siste ti årene. Det er styrken ved den nordiske modellen.

De siste dagene har det for eksempel vært mye snakk om at norske industriarbeidere i fjor tjente 43 prosent mer enn sine kollegaer hos våre viktigste handelspartnere, hvorav EU er den klart viktigste. Det har ensidig blitt fremstilt som et problem. Men det er jo også et gode. Når veksten i økonomien samlet sett var 90 prosent høyere enn i EU, skulle det bare mangle at ikke industriarbeiderne fikk sin del av kaka. Og kapitaleierne som Karl Glad var bekymret for trenger heller ikke å frykte. Fra 2003 til 2008 har avkastningen på egenkapitalen i Norge i snitt vokst med 25 prosent hvert år.

EUs tidligere ambassadør til Norge og Island, Gerhard Sabathil, erkjente dette for noen år siden, og sa at: "Det ikke finnes økonomiske grunner for at Norge skulle bli medlem av EU." Han kunne ha lagt til at det finnes ikke så mange andre grunner heller. FN har i en årrekke kåret Norge til verdens beste land å bo i ut fra kriterier som inntekt, utdanning og levealder.

Dette betyr ikke at Norge er et perfekt land. Langt i fra. Vi har store utfordringer med overdreven kommersialisme og materialisme, som blant annet truer miljøet og livsgrunnlaget vårt. Men vi trenger ikke EU-medlemskap for å gjøre noe med dette! Tett samarbeid og kontakt med andre land, ja, men union, nei.

Men hva med finanskrisen - har ikke den vist at vi trenger EU og euroen?

Da finanskrisen raste som verst i september og oktober i fjor, økte aktørene i valutamarkedet sine plasseringer i de mest likvide valutaene, dollaren og euroen, på bekostning av mindre likvide valutaer som krona. Enkelte norske EU-tilhengere har prøvd å få dette til å fremstå som et argument for at Norge bør bli EU- og euromedlem. Det blir litt for lettvint.

For finanskrisen har vist både euroens styrker og svakheter. Styrken er at den er en trygg havn når det stormer i valutamarkedene. Svakheten er mindre mulighet for en pengepolitikk tilpasset nasjonaløkonomien. For land utenfor euroen som Island og land i Sentral- og Øst-Europa, med svake pengepolitiske regimer og stor utenlandsgjeld, har trygg-havn-momentet vært viktigst.

Pengepolitisk uavhengighet har på den annen side vært viktig for land som Norge, Storbritannia og Sverige, som har troverdige pengepolitiske regimer og som gjennom store deler av inneværende år har nytt godt av svekkede nasjonale valutaer og dermed økt lønnsomhet i eksportbedriftene. Dette har hjulpet disse lands økonomier når de trengte det som mest.

Det er vanskelig å spå hva som vil bli resultatet av finanskrisen i EU. Så langt er det lite som tyder på at Euro-samarbeidet vil neppe sprekke. Resultatet kan tvert imot bli mer politisk union for å få en større grad av sentralstyring av medlemslandenes økonomier fra Brussel, der Kommisjonen ber om kutt i medlemslandenes offentlige utgifter og liknende. En ting er i hvert fall sikkert: Kampen mot EU er med andre ord fortsatt aktuell, fortsatt viktig, også i disse finanskrisetider!

Den andre sentrale spådommen til ja-sida i 94 var at EU ikke ville være en trussel mot folkestyre og demokrati. EU ville ikke bli en union med føderalstatlige trekk. Vel, der har nok også ja-sida måttet bite i gresset.

Ta for eksempel Lisboa-traktaten. Den viser dessverre EUs unionsretning og tilhørende demokratiske utfordringer. En ting er selve prosessen knyttet til Lisboa-traktaten. Frankrike og Nederland avviste traktaten om en EU-grunnlov i 2005. Deretter endret EU-lederne innpakning og navn fra grunnlovstraktat til Lisboa-traktat, mens innholdet stort sett var det samme. Hensikten var å unngå nye folkeavstemminger. Problemet var Irland, som ifølge sin grunnlov må legge alle EU-traktater ut på folkeavstemming. Irland gjorde det, og sa nei i fjor. Dette var "feil" svar i EU-elitens øyne. De ble derfor tvunget til å stemme på nytt i år. Er dette respekt for demokrati og folkestyre?

For det andre er selve innholdet i Lisboa-traktaten problematisk. EU-toppene hevder at traktaten gjør EU mer demokratisk fordi EU-parlamentet får mer makt. Problemet er at EU-parlamentet ikke har den demokratiske forankring som nasjonale parlament har. Det fikk vi senest bekreftet i juni, da valgdeltakelsen til Europaparlamentet var rekordlav. De som faktisk stemte gjorde det i stor grad ut fra et spørsmål om tillit eller mistillit til nasjonale regjeringer, og ikke ut fra hva EU-parlamentets dagsorden.

Lisboa-traktaten skulle gi nasjonale parlamenter mer innflytelse. Utenriksministeren sa i Stortinget nylig at det var denne endringen som skulle sikre nærhetsprinsippet i EU. Da er det grunn til å frykte at det blir dårlig med nærhet.  For EUs vedtak vil bare kunne omgjøres hvis over halvparten av de 27 nasjonalforsamlingene er enige, samtidig som det i samme sak må være enighet blant over halvparten av de nasjonale regjeringene eller flertallet i EU-parlamentet.

Når vi samtidig vet at Lisboa-traktaten fjerner medlemslandenes vetorett på rundt 60 områder, blant annet innvandring, strafferett og politisamarbeid, skjønner vi at hovedresultatet er mer union og mer makt til Brussel, ikke mer demokrati. Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker sa i fjor at nye traktater alltid innebærer betydelig maktoverføring til Brussel. Samtidig spurte han seg om det var "intelligent" å snakke høyt om det.

EU har nå flagg, nasjonalsang, valuta, sentralbank og forsvar, og det gjøres stadige forsøk på å utvide unionens mulighet til å drive med skattlegging. Det begynner med andre ord å likne på en statsdannelse.

Historien etter 1994 er avslørende for ja-sidens troverdighet.

Siden det har gått som det har gått når det gjelder folkestyre og økonomi, snakker EU-tilhengerne nå mye om at Norge må bli medlem fordi EU er et freds- og solidaritetsprosjekt. Problemet med det argumentet er at vi gjennom EØS allerede er med på EUs klart viktigste freds- og solidaritetsprosjekt. Forskning viser at det indre marked har bidratt til å løfte veksten i de sør- og østeuropeiske landene. Det indre marked gjør kontakt over landegrensene lettere, på en måte som skaper økt forståelse landene i mellom og som gjør konflikt mer kostbart og mindre sannsynlig.

De delene som ikke er omfattet av EØS, slik som EUs landbrukspolitikk, fiskeripolitikk og distriktspolitikk, kan ikke vise til de samme gode resultatene når det gjelder å skape vekst- og velferdsmuligheter for EUs fattige medlemsland. Tvert i mot er EUs landbrukspolitikk og fiskeripolitikk svært usolidarisk, ikke minst overfor verdens fattige land.

Dette betyr ikke at EØS-avtalen er perfekt. Det er den slett ikke. Men den er et viktig nasjonalt kompromiss som har bred støtte i folket. Meningsmålinger viser at det norske folk sier ja til EU hvis EØS faller bort. Det er et viktig poeng for meg som ihuga nei-dame og KrFer.

KrFs støtte til EØS betyr heller ikke at vi ikke er villige til å bruke vetoretten. I den kanskje viktigste EØS-saken neste år, datalagringsdirektivet, vil vi som dere vet la hensynet til personvern gå foran vage hensyn til kriminalitetsbekjempelse. Vi vil gjøre alt vi kan for å stanse implementeringen av dette direktivet i norsk rett. Den kampen skal vi vinne, sammen med Nei til EU gjennom bred, tverrpolitisk mobilisering!

Med disse ordene vil jeg på vegne av KrF ønske dere lykke til med landsmøtet, og lykke til med fortsatt å avsløre argumentene til ja-sida til beste for folkestyre, distrikter og solidaritet!