KrF synder mot grunnverdien " rettferdig fordeling." Når KrF "tråkker Gud på tærne",så kan ikke KrF vente drahjelp til oppblomstring heller. Det vises til min kommentar vedrørende KrFs pressemelding- "KrF støtter Bondelaget." Der fremhever jeg Småbrukarlagets kamp for endring av fordelingsprofilen av jordbruksstøtten,som i mange år har overfavorisert en utvikling til storgårder på bekostning av de mindre gårdene i utkantstrøk hvor det mangler attåtjobber å støtte seg til. Bønder på alminnelige gårder er like avhengig av ektefellens attåtjobb,som den er nødvendig i byene. Det utdypes også i kommentar til Siste saker: Høybråten "Gi landbruket livet tilbake." Jeg tillater meg å anbefale å inkludere Småbrukarlaget som rådgivere. Vi er vel kjent med fruktene av Bondelagets overdominans på bekostning av Småbrukarlagets anliggende. At det ikke står så dårlig til for bønder i sentrale strøk med mulighet for attåtjobb,viser inntektstallene fra Nilf,som både Rigmor A. Eide og Dagfinn Høybråten er vel kjent med. Gjennomsnittlig nettoinntekt etter fradrag av gjeldsrenter og kår på Østlandet var på over 745 000 kr. Gjennomsnittet er en kamuflasjeteknikk. Hvis gjennomsnittet for alle i din kommune ble en basis i informasjonen,så ville vel alle komme ut som høytlønnet.

Innlegget ditt gjør meg bare enda mer stolt av å tilføre KrF(U). Du skriver: "Vi er stolte av politikken vår, av det ideologiske rommet som ingen andre partier fullt ut fyller." Ja, jeg er helt enig. KrF har og har hatt en veldig viktig rolle i norsk politikk. Gang på gang er det vi som bringer nyanse til samfunnsdebatter. KrF formidler menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar når andre partier diskuterer bompenger. Selv har jeg ikke bestemt meg for om jeg mener bekjennelsesparagrafen bør fjernes eller vernes. Det er viktig å bevare de kristne verdiene som fundament i vår politikk. Men mitt spørsmål er: er kristen tro en forutsetning for å kunne støtte KrFs politikk i dag? I dag er det heller diffust hva det betyr å bekjenne seg som kristen. Hvordan er en slik bekjennelse en garanti for å ha gode verdier? "Gode verdier" er selvfølgelig subjektivt. Men du skriver også: "Vi vet også at mange flere enn dem som har stemt på oss ved de siste valgene faktisk synes vi har mye bra for oss og kan tenke seg å støtte vår politikk." KrF er ikke en misjonsorganisasjon, men et politisk parti. For meg blir det feil å blande disse to. I et politisk parti mener jeg at å kunne samles om et barns rett til en far og en mor er viktigere enn et felles livssyn. Det er synd om bekjennelsesparagrafen gjør at mennesker lar være å stemme på oss. Jeg mener det er viktig å bevare de kristne verdiene som partiets grunnverdier. Er virkelig bekjennelsesparagrafen en garanti for det?

Uenig med Tungesvik I leserinnlegget ”KrF – vedkjenning eller vandel” som er trykket i flere aviser, argumenterer tidligere stortingsrepresentant Hans Olav Tungesvik for at god vandel er viktigere enn bekjennelse for tillitsvalgte i KrF. Tungesvik konkluderer med at kravet om kristen bekjennelse for de tillitsvalgte i KrF er mindre aktuelt enn det engang var. Slik jeg forstår ham, er han blant dem som mener at bekjennelsesparagrafen i KrF nå bør endres. Når Tungesvik begrunner sitt syn, viser han til at kirken ikke krever kristen bekjennelse av de som velges inn i sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd. Kan da KrF stille strengere krav til sine tillitsvalgte? Han mener også bekjennelsesparagrafen kan hindre mennesker som støtter KrFs verdigrunnlag og program i å gå inn i aktivt partiarbeid. Jeg er helt uenig med Tungesvik i hans konklusjon vedrørende bekjennelsesparagrafen: Han skriver i sitt innlegg: ”Det er neppe noen som ikke har forståelse for at det var et nødvendig og rett grunnlag ved dannelsen av et nytt politisk parti som skulle ha som hovedoppgave å motivrke de sterke anti-kristelige strømningene som gjorde seg gjedende i denne tiden. Åndskampen i samfunnet gjorde det nødvendig med klar kurs og tydelig tale”. Er det slik at åndskampen er mindre i dag? Det tror ikke jeg. Åndskampen er heller større. Derfor mener jeg det er all grunn til å verne om bekjennelsesparagrafen i KrF. Når det gjelder argumentet om at selv kirken ikke krever bekjennelse av de som velges til sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd, så høres det kanskje i første omgang besnærende rimelig ut. Hvis en tenker litt mer på dette, så er dette argumentet både trist og litt skremmende. Slik er altså tankegangen og praksisen i folkekirken: Det stilles ikke krav til kristen bekjennelse for dem som skal være med å styre den. Det kan fort bli åndelig fattigdom av slikt. Tungesvik mener at det er med kristen vandel at ”du viser at du i mitt hjerte bor”. Dette forstår jeg da som god moral. Moral er vel og bra. Men det kan aldri gi oss åndelig innsikt. Bibelens sier det slik: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1. Kor. 2,14). Vi trenger altså Den Hellige Ånd innabords. Når vi tror i vårt hjerte og bekjenner med vår munn, faller dette på plass. For et parti som er tuftet på tanken om å motvirke ani-kristelige strømninger i samfunnet, er derfor en klar kristen bekjennelse for partiets tillitsvalgte av stor betydning. Dette så de som grunnla KrF som politisk parti. Nettopp derfor la de inn den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” i partiets lover som lyder slik: § 2 TILLITSVERV Stortingsrepresentantene, fylkestingsrepresentantene, kommunestyrerepresentantene, styremedlemmene og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillits­verv, må være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn. De som grunnla KrF som parti la også inn en egen ”beskyttelsesparagraf”: § 12 LOVENDRING Disse lovene kan endres på et landsmøte når minst 2/3 av landsmøtets medlemmer stemmer for det. I §§ 1 og 2 kan det bare gjøres språklige endringer. Forslag til lov­endringer som er kommet sentralstyret i hende minst 3 måneder før landsmøtet, har krav på behandling. Landsstyret skal før landsmøtet gi innstilling på de forslag til lov­endringer som er kommet til behandling på landsmøtet. Paragraf 12 viser at de som laget lovene for KrF hadde en klar hensikt med bekjennelsesparagrafen. De mente tydeligvis at partiets identitet står og faller med at KrFs tillitsvalgte har en kristen tro i bunn. De var også framsynte nok til å se at bekjennelsesparagrafen kunne komme under press og skrev derfor ”beskyttelsesparagrafen” paragraf 12 med tanke på dette. Den sier: I §§ 1 og 2 kan det bare gjøres språklige endringer. Mitt spørsmål er: Kan bekjennelsesparagrafen juridisk sett i det hele tatt kan endres med tanke på innhold sett opp mot beskyttelsesparagrafen? Jeg mener uansett at den ikke bør endres. På den andre siden er alt som trengs det som Bibelen sier i Romerne 10,9: ”For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst”. KrF hverken kan eller skal spørre etter ”perfekte” eller "prektige" mennesker, ganske enkelt fordi det ikke finnes noen som er perfekte. Vi er alle syndere som trenger en frelser, og ingen er bedre enn andre i Guds øyne. Men vi kan likevel med frimodighet spørre våre tillitsvalgte om de tror på Jesus Kristus.

Du skriver: "Vi må se på om det er noe ved vår rolle og identitet som gjør oss uaktuelle selv for endel som er enige med oss i mye. Vi må tenke gjennom vår valgkampstrategi, vår presentasjonsmåte, vårt image og vår politikk, Det siste har vi gode rutiner for gjennom programbehandlingen vi gjennomfører hvert fjerde år. Men en ting er i alle fall sikkert: Ingen endringer er ingen løsning". Jeg vil vare kort kommentere at når programdebatten og strategidebatten blandes slik tilfellet har vært i vår, så blir det stor forvirring. Når en i tillegg bringer inn vårt verdigrunnlag som et tredje element blir kaoset totalt. La strategidebatt bli strategidebatt, og ta programdebatten når det er tid for det. Dette blir rett og slett for mye på en gang. Det er klart at noe skal og må være i endring, det skulle da bare mangle. Noen saker kan vi fint være uenige om, mens andre berører selve eksistensberettigelsen for KrF som parti. Når det gjelder image og kommunikasjon tror jeg KrF har mye å hente. Faktisk tror jeg at vår profil som et kristelig parti er vårt største pre i markedsføringen. Våg å bli tydeligere på at Norge har vært et kristent land i 1000 år. Vi representerer velprøvde verdier som har gitt Norge framgang, demokrati og ytringsfrihet. Det skal vi ikke skjemmes over. Ikke utvisk det, men bli heller mye tu\ydligere på akkurat dette i markedsføringen.

I årene med rød grønn regjerning har vi blitt drevet fra skanse til skanse. Den kristne friheten har blitt innskrenket. Det siste er at vi ikke får lov til å nekte homofile jobb i de kristne privatskolene. Man kan lure på om dette er styrt av folkemeningen, eller om det er politikere i samarbeid med aktive grupperinger og lobbier som med hjelp av media har fått drive dette fram. Ingen land i verden har så mange medlemmer i humanetisk forbund som Norge. Det som har skjedd kan i sannhet beskrives som en stor endring. Endring er derfor ikke et ord som klinger så godt i mine ører. En skjerping klinger bedre. I mine øyne må krf blir klarere. Ledelsen i krf sender ut tvetydige signaler. Inger Lise Hansen sitt utspill er et eksempel. Hareide var utydelig på ekteskapsloven. Vi som står på stand i valgkamp og som prøver å verve nye medlemmer for partiet, må vite hva partiet står for. Ikke bare i programmet, men i utøvende politikk! Vi må ha en visjon å brenne for. Til sammenligning vet man hva SV står for. Jeg er enig med deg Dagrunn at man må tenkte tilpasning, endring i strategier og måten vi kommuniserer på. Det hjelper å smile slik du gjør. Men politikken må skjerpes, bli klarere. Derfor mener jeg også vi må beholde bekjennelsesparagrafen. Det nytter ikke å si at "vi" skal beholde den samme politikken, når "vi" om noen år kan være helt andre personer om noen år. Da kan et nytt "vi" definere andre verdier, som sekularisere på lik linje med det man ser i andre partier og også i den norske kirke. Jeg håper strategiutvalget ikke gjør den samme feilen som den rød grønne regjerinen, som bare kjører på uten å bry seg noe særlig med de innspill man får.

Det er greit at vi må finne ut hva som er viktig for at folk som er enig med Krf stemmer på partiet. Det er likevel viktigst at partiets standpunkter blir prøvd i lys av hva Bibelen formidler som sant og rett hvis det skal hete Kristelig Folkeparti. Hvem kan innestå for det, som tillitsvalgt, uten de som selv bekjenner kristen tro? Vil en muslim aktivt lete fram Bibelens svar? Vil andre ikke kristne gjøre det selv om det er gilde mennesker? Jeg er redd for at Bibelens tale om rett og galt blir tonet ned om bekjennelsen utelates. Selvfølgelig kan partiet gjøres om til et sentrumsparti med vedtatt verdigrunnlag, men det er ikke helt det samme.

Vil gjerne kommentere blogginnlegget. De siste årene har jeg lurt på hvilket segment Krf mener å dekke som ikke dekkes av andre parti. Problemet med Krf nå, er at de vil være større enn de kristne verdienes støtte i befolkningen. Det tror jeg er umulig. I jakten på potensielle velgere som vil stemme Krf dersom det er mindre kristelig, skylles barnet ut med badevannet. De velgerne som har stemt Krf i alle år pga det kristne verdigrunnlaget, har nå funnet ut at verdigrunnlaget blir definert mer som allment, ikke som kristelig. Det er ukonkrete familieverdier som å være sammen, miljøet, de eldre etc. Men dette har ikke innhold uten Gud. Jeg jobber som overlege på en kvinneklinikk. Uten reservasjonsretten for leger som kom med den nye abortloven av 1972, kunne jeg faktisk aldri valgt denne spesialiseringen, ironisk nok. Min begrunnelese for å ikke kunne utføre abortus provocatus, er bare mitt kristne livssyn. Mine kolleger er like ansvarlige som meg, kanskje enda mer. De bekymrer seg for kvinnenes rettigheter, både i i-land og u-land. Men jeg har en lov for meg som står over skiftende relativistisk humanistisk tankegang. Humanismen kan f.eks illustreres med ordet "barhjertighetsdrap", at det skal være barmhjertig å ta liv. Krf kommer til å skli inn i sin egen død som et kristent verdiparti ved å ikke våge å si at Jesus er grunnen til at vi er annerledes, at hans lære er grunnlaget for at vi vil gjelpe de fattige og nødlidende, at vi vil dele etc. Marxistene har stjålet vår ideologi og fjernet Gud som livgiver for alle gode ideer. Det blir fryktelig. Det er ingen vits i å ha et Krf uten Kristi lære som fundament, med nestekjærlighet og barmhjertighet, men også gode regler for menneskelivet. Det virker som Krf selv har begynt å tvile på disse verdiene og vil skape et annet og breiere parti. Det får vi trofaste og tvilende vanligvis tause velgerne håpe de ikke lykkes i. Norge trenger Krf, om det blir færre velgere. Bedre få, men gode forkjempere for det gode, enn mange som er slik som alle de andre. Om Krf endres slik Inger Lise Hansen og dessverre flere med henne antyder, er det smartere for kristne å stemme etter lommeboka og disponere mer penger til frivillige organisajoner, og heller bruke kreftene og stemmeseddelen til å fjerne de rødgrønne og prøve å beholde trosfriheten noen år til.

Jeg synes dette er en veldig god blogg om hvordan politikk fungerer. Det må være et dynamisk forhold mellom aktuelle utfordringer og løsninger, og samtidig må det være noen grunnverdier som styrer et parti over tid. Når velgerne aldri kan vite hvordan de folkevalgte i et parti vil stemme fordi ideologien mangler er det et usunt trekk ved samfunnet. Jeg tenker på god borgelig som en rundkjøring der vi manøvrerer rundt noen verdier i midten. Dette i motsetning til sosialister som tenker statens rolle som å sette opp lyskryss som begrenser den enkeltes frihet og ansvar. På et punkt er jeg uenig, du skriver: I den spennende, og av og til litt opphetede debatten som har gått i vinter, har ingen utfordret partiets retning." Det kan ikke være noen tvil om at Inger Lise Hansens ønske om å endre synet på familie og ekteskap er en helomvending i forhold til partiets verdier. Det er viktig å være åpne om at det er en reell konflikt om partiets verdier som gjør seg gjeldende her. Utenrikspolitikk og polutsalg berører ikke grunnverdiene på samme måte.