Kirken behandles som en etat

Tros- og livssynsfrihet innebærer at staten ikke skal blande seg inn i enkeltindividers tros- og livssynssfære. Det innebærer også at ulike trossamfunns indre anliggender må respekteres av staten. Staten må ikke blande seg inn i trossamfunnenes indre liv, virke og organisering.

Dette danner noe av bakgrunnen for stat/kirke-forliket i Stortinget, som vil måtte være sentralt ved utformingen av framtidens religionspolitikk her i landet. En grunntanke i forliket er respekten for at Den norske kirke først og fremst er et trossamfunn. Forliket innebærer ikke et fullstendig brudd mellom staten og Den norske kirke. Prinsipielt sett ville det nok vært den beste løsningen. Samtidig vil ikke en slik løsning ta hensyn til den historiske situasjonen vi har i relasjonen mellom kirke og folk i Norge. Derfor hadde det trolig ikke vært en god løsning for landet.

Forliket skal ivareta to hensyn nemlig Den norske kirke som et selvstendig trossamfunn, og Den norske kirke som forvalter av en 1000 årig historisk arv. Kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Dette skal fremdeles være en viktig del av grunnmuren for det norske samfunnet og Den norske kirke vil også beholde en spesiell stilling i lovverket.
 
Samtidig innebar forliket den historiske forandring at øvrige tros- og livssynssamfunn fikk en grunnlovfestet rett til likebehandling med statskirken. De skal "understøttes på lige linje" heter det. Også dette må være et viktig fundament i framtidens religionspolitikk.

Fundamentalt i forliket er Den norske kirkes mulighet til selv å få herredømme i eget hus gjennom blant annet å bestemme hvem som skal kunne bekle kirkelige embeter som prost og biskop i tillegg til styringen i lære- og ordningsspørsmål. I dag blir Den norske kirke utsatt for en statlig overstyring som man verken prinsipielt eller rettslig ville finne på å pålegge et annet trossamfunn. Et aktuelt eksempel på er debatten rundt lokalisering av preses for den norske kirke. Et annet eksempel, som er like prinsipielt betenkelig, er at regjeringen har overkjørt Kirkemøtet sammen med Bispemøtet i spørsmålet om hvordan denne biskopen skal utvelges.

Som et ledd i stat/kirke-forliket skal Den norske kirke bli mer demokratisk. Det har Den norske kirke fulgt opp på en god måte blant annet gjennom kirkevalget i fjor høst. Så har bispemøtet sett at dagens presesordning ikke fungerer. Den innebærer mye reising særlig fram og tilbake til Oslo, noe som er uholdbart både ut fra et miljøperspektiv og et familieperspektiv. Derfor har kirkens organer bedt om at det opprettes en 12. biskop. En preses med hovedsete i Oslo med nærhet til de kirkelige og statlige organene som kan avlaste de andre biskopene.

I den første saken etter forliket overkjører regjeringen kirken. De velger ikke å forholde seg til klare vedtak i Den norske kirkes demokratisk valgte organer. Arbeiderpartiets parlamentariske leder sammenlignet sågar Den norske kirke med en statlig etat.

Ut fra trosfriheten er dette et spørsmål om indre organisering som må respekteres av staten. Men regjeringen gjør det utrolig nok til en distriktspolitisk sak og velger å overkjøre trosfriheten.

Journalisten Dag Kullerud sa det slik i en kommentar i Aftenposten: "Når et lands regjering bruker tid og krefter på spørsmålet om hvor en biskop skal bo, gir det umiddelbart et bilde av regjeringens evne til å prioritere saker. Viktigere er det imidlertid at det avslører et frapperende fravær av prinsipiell religionspolitisk tenkning. I de fleste land i verden ville Regjeringens avgjørelse i preses-saken bli sett på som et overgrep."