Jon Lilletuns ærespris tildelt komiker Rune Andersen

Rune Andersen mottok Jon Lilletuns ærespris 2019, fordi han har brukt hele seg til å sette søkelyset på et viktig og omfattende tema: Barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Med sin livshistorie og teaterforestillingen «Lykkeliten», åpner Rune Andersen folks øyne og hjerter for et skambelagt tema, heter det i juryens begrunnelse. Her kan du lese Andersens takketale.

Rune Andersen med blomst og Jon Lilletuns ærespris
Rune Andersen med blomst og Jon Lilletuns ærespris Foto: Alf Magne Grindhaug.

Hei hei alle sammen. Altså, hvis noen hadde sagt til meg da jeg var liten at «én dag Rune, så skal du holde tale på Krf sitt landsmøte!», da hadde jeg nok sett rart på dem.

Aller først må jeg få rette en liten personlig takk til juryleder og avtroppende Krf-leder Knut Arild Hareide. For oss som lever av å parodiere og imitere politikere har din tid som Krf-leder vært en gullalder. Jeg har sikkert tjent mer penger på å være Knut Arild Hareide enn det du har gjort.

Nå er det jo valgt et nytt lederskap i Krf, men jeg sier til meg selv: (som Kjell Ingolf Ropstad)

«Klarer du parodiere én Krf-leder, så klarer du vel to».

 

Men nok om meg og mitt, for i dag føler jeg virkelig at jeg står her og tar imot Jon Lilletuns Ærespris «på vegne av». Selvfølgelig «på vegne av» meg selv og mine søstre, og på vegne av regissør Pål Mangor Kvammen og folkene bak «Lykkeliten», en forestilling om en barndom og oppvekst med grov vold.

Men aller mest står jeg her «på vegne av» alle barn som blir utsatt for vold og overgrep i dag. Nå. Mens vi sitter her. For dette problemet er ikke løst. På vegne av de barna sier jeg takk for denne prisen.

 

Og takken er rettet til et politisk parti som nå har ansvaret, og mulighetene, det gir å ha Barne- og familieministeren.

Som har, og jeg siterer regjeringen.no: «ansvar for regjeringens politikk knyttet til barn og unges oppvekst- og levekår».

Mange mener det hadde vært flottere å ha finansministeren eller utenriksminsteren. Jeg er uenig. Å ha «ansvar for regjeringens politikk knyttet til barn og unges oppvekst- og levekår», er å ha ansvar for framtiden vår. Det finnes ikke noe viktigere.

 

Da jeg var barn forsøkte jeg å hindre min alkoholiserte og voldelige far i å drepe min mamma. Hun lå nede, han satt oppå henne med kvelertak rundt halsen hennes. Æ va jo bare fire år, men hoppa opp på ryggen te pappa og skreig;

”Nei, pappa, nei!!! Gå vekk, ikke gjørr det!!”

Pappa tok tag i mæ med den ene hånda bag på ryggen og slengte meg i veggen. Æ falt ner på golvet og lå heilt stille. Bevisstløs. Søstrane mine va redd for at han hadde drept mæ og at æ var dø’.

Men jeg var heldig.

Så heldig var ikke Christoffer Gjerstad Kihle. Den 2. februar 2005 ble han funnet død i sin egen seng, med et 17 cm langt kraniebrudd og en blodig papirbit i halsen.

Christoffer ble åtte år gammel.

Alle rettssakene etter hans død har avslørt alvorlig systemsvikt. Systemsvikt som dere i Krf nå har ansvaret for å følge opp.

For Christoffer er ikke den eneste som ble, og blir, sviktet av oss voksne.

33 barn er blitt drept i løpet av de siste ti år. 27 er tatt av dage av sine foreldre. Seks døde som konsekvens av grov mishandling, sier Maren Lundgren, som i vår skrev bacheloroppgaven «Vold i nære relasjoner». Ifølge NOVAs rapport om vold og overgrep mot barn og unge har 21 prosent opplevd fysisk vold fra minst én av foreldrene i løpet av oppveksten. Det er hvert femte barn. 3-4 stykker i hvert klasserom har opplevd eller vil oppleve slikt. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet Bufdir anslår at fem til femten spedbarn hvert eneste år utsettes for vold slik at de pådrar seg det som kalles «shaken baby syndrome». Fem spedbarn i året dør av slike risteskader.

Dette er så vondt at vi ikke orker å tenke på det, langt mindre snakke om det. Mørketallene er store. Men dette er ting som vi kan gjøre noe med. Som vi MÅ gjøre noe med. Det innebærer å erkjenne at disse problemene finnes. Og at ansvaret ligger hos de voksne.

Jeg har i endel år vært ambassadør for “Stine Sofies Stiftelse”, der en barndom uten vold har vært og er et hovedsatsingsområde. Jeg har hatt mange og sterke samtaler med Ada Sofie Austegard.

Der har også min barndom kommet opp, og det var Ada som først sådde frøet: ”Livet ditt æ jo ein teaterforestilling!”.

Adas råd er helt klart: “Snakk om det”!

Vi fire søsken hadde ikke snakket om våre opplevelser i barndommen på 40 år. Så vondt gjør det. Vi ville helst ikke tenke på det.

Men når vi snakket om det skjedde det noe.

Jeg fortalte en flik av historien under åpningen av «Stine Sofie Senteret» som ble sendt direkte på TV2. Responsen og tilbakemeldingene var overveldende. Dette var mye større og angikk mange flere enn jeg og søstrene mine hadde forestilt oss. Det ble TV-dokumentar i «Vårt lille land» og sceneforestilling med «Lykkeliten».

Og gjennom å bearbeide og gjenfortelle kom ikke bare det vonde og mørke fram, men også alle de gode kreftene som hadde omgitt meg: mamma, søstrene mine, mormor og morfar som var trygge og omsorgsfulle, naboene Nils og fru Skjøldberg som tok meg med på sommerferie til Jomfruland der jeg lo så jeg tissa på meg, og

læreren min Reidar Ringereide som så meg og som leste stilene mine høyt for klassen og som ba meg skrive mer.

Lærer Ringereide fortalte i en mail til meg 40 år etterpå:

“Jeg tenker for min del at dersom slike problemer hadde vært tatt opp i min lærerutdanning, hadde jeg kanskje ikke slått meg til ro med bare å ane, men kanskje mer aktivt prøvd å finne ut.»

Nå kan dere som har ansvar for lærerutdanningen følge opp dette.

Det er en vågal og modig pris dere deler ut ikveld. For det betyr at dere, som regjeringsparti, forplikter dere til å følge opp alle barna som blir utsatt for vold og overgrep med konkret handling!

Det finnes ingen kultur eller religion eller rusopplevelse som rettferdiggjør å skade unger. Familievold foregår i alle samfunnslag, i alle yrkes- og inntektsgrupper, blant alle etnisiteter.

Og det er ikke barnets skyld. Det er ikke barnets skyld at mamma eller pappa drikker og slår. Det er ikke barnets skyld at det blir utsatt for seksuelle krenkelser på internett. Det er ikke barnets skyld om det blir tatt med til et IS-kalifat.

Men det er vår plikt som voksne å gjøre noe med det.

Det er vår plikt å sørge for at politi og rettsvesen ikke unnlater å etterforske ulykker og dødsfall blant barn. At varsler som dem fra lærerne til Christoffer Kihle Gjerstad blir hørt og fulgt opp.

At alle barn vet at de kan ringe alarmtelefonen 116 111 anonymt for å få hjelp. At voksne kan gå inn på jegvilvite.no for å få kunnskap om hva de skal se etter for å hindre vold og overgrep mot barn.

                                               

Jeg tolker tildelingen av Jon Lilletuns Ærespris til en forestilling om vold mot barn som at dere i Krf nå sier til de titusenvis av barn som opplever vold at: «Vi ser dere! Det dere blir utsatt for er ikke ok!

Det er forbudt. Det strider ikke bare imot norsk lov, men mot alle de etiske og moralske verdier vi som samfunn står for!».

I Matteus 25 sier Jesus:

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ Dommen er tilsvarende hard mot dem som i møte med nød valgte å IKKE gjøre noe.

Jeg gleder meg allerede til å se dere engasjerte Krf’ere sette i verk tiltak som tar vold og overgrep mot barn på alvor og plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Tusen takk for Jon Lilletuns Ærespris.