Grøvan: – KrF bør fortsette som et konstruktivt opposisjonsparti

Kristelig Folkeparti er et folkeparti på kristen grunn – et kristendemokratisk parti –  ikke fordi personlig tro skal prege politikken, men fordi kristendommen har vært den kanskje fremste former av vår kultur, og fordi det er noen grunnleggende ideer i kristendommen som også må prege politikken: Menneskeverdets ukrenkelighet, forvalteransvaret og ansvaret for dem som er dårligere stilt.

Men kristendemokratiet er noe mer, det er også en idé om at det mest avgjørende i samfunnet ikke er staten eller politikken, men det fellesskapet som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner! Av verdier som ærlighet, anstendighet og ansvar. Derfor er det heller ikke alt som kan bli eller skal bli politikk – enn si statlig politikk.

Det er dette synet på samfunnet vi skal kjennes ved og få gjennomslag for.

 

I forkant av valget 2017 presenterte KrF sin samarbeidsløsning hvor vi gikk for en regjering bestående av H, KrF og flest mulig av sentrumspartiene. Det var ikke aktuelt å gå i regjering med FrP. Hvis det alternativet ikke var mulig å realisere, ville KrF arbeide for mest mulig gjennomslag for sin politikk og mest sannsynlig gå i opposisjon. Det er liten tvil at dette ble oppfattet som en støtte til sittende statsminister.

Vi sa samtidig klart i fra at vi ikke ville delta i en regjering med henne som statsminister hvis hun fortsatt ønsket å ha med FrP. En konstruktiv opposisjonsrolle var derfor det mest realistiske alternativet hvor vi ville la dagens statsminister få fortsette, men stemme etter vårt program i de ulike sakene. Derfor var det aldri et tema i valgkampen å gå inn i en Arbeiderpartiledet regjering.

Vi mener derfor at regjeringsalternativene som nå skisseres er svært krevende å forsvare overfor våre velgere ut fra det vi sa før valget. Så er det slik at med en mindretallsregjering kan det oppstå en situasjon som gjør at man likevel opplever ut fra eget program eller regjeringens opptreden i en enkelt sak må gå for mistillit og dermed felle regjeringen. Vi står ikke overfor en slik situasjon så langt i høst.

Det er derfor etter mitt syn meget problematisk ut fra hva vi har sagt til våre velgere å felle dagens regjering så lenge vi ikke har en «sak» som grunnlag for mistillit. Vi mener at en konstruert regjeringskrise er vanskelig å forsvare overfor våre velgere. Dette bør veie tungt i vår selvforståelse når vi skal kommunisere vårt standpunkt til våre velgere.

 

En løsning sammen med Ap forutsetter en avhengighet av SV – selv om de ikke er med i selve regjeringen. Det vil trekke et regjeringsalternativ på venstresiden mot venstre og ikke mot sentrum. Det er ikke riktig når det hevdes at et samarbeid mot venstresiden er et sentrumssamarbeid. SV vil få betydelig makt og innflytelse på samme måte som KrF har i dag.

Det er etter mitt syn sterkt underkommunisert hvor stor SVs innflytelse vil bli om KrF velger samarbeid med Ap/Sp. Ja, forskjellen mellom å velge høyre- eller venstresiden er at FrP sitter i regjering, det gjør ikke SV. Og det skal de heller ikke gjøre – foreløpig. Og jeg sier foreløpig, for det er altså en reell mulighet for at KrF baner vei for SV inn i regjering dersom vi flytter tyngdepunktet i norsk politikk over mot venstre.

Kan vi virkelig se oss selv i speilet å si at vi var med på å sikre SV makt? Vil vi det? Uavhengig om SV er i regjering eller ikke, så vil de få stor innflytelse over politikken, og husk; De vil også få stor innflytelse over KrF. Vi må til enhver tid forhandle og forholde oss til Sosialistisk Venstreparti. Partiet som i sitt program skriver at de «kjemper for et sosialistisk samfunn fordi en ny samfunnsorganisering er nødvendig.» Og vi i KrF vet veldig godt, at i en slik samfunnsorden så er det trangere kår for kristen tro og de kristne verdiene.

Vi kommer ikke unna det faktum at vi ved en sentrum-venstre-løsning sørger for at SV renvaskes. Det ønsker ikke vi å bidra til. Selv om vi har felles synspunkter på store deler av innvandringspolitikken og bistand, framstår SV med betydelig avstand til KrF i synet på kristendommens plass i samfunnet, menneskeverd spørsmål og deler av skolepolitikken som heldagsskolen, KRLE-faget og synet på friskolenes plass, for å nevne noe.

Mens KrF vipper flertallet i Stortinget som et sentrumsparti, vil SV få denne rollen på ytterste venstre fløy. Vi mener at det er urealistisk å tro at en eventuell mindretallsregjering bestående av AP/SP/KrF vil kunne hente støtte fra sak til sak fra partiene som deltok i Solberg-regjeringen etter at KrF har tatt initiativ til å felle den. Dette er da også tydelig kommunisert fra disse partiene de siste ukene. SV vil dermed ikke bare få innflytelse over politikken, men også over Kristelig Folkepartis praktiske politikk. Vi må til enhver tid forhandle og forholde oss til SV. 

 

En faktor som ytterligere vil bidra til venstredreining, er at partiet Rødt nå har en helt uavhengig stilling på Stortinget. Mens stemmene til SV trengs så og si i hver eneste sak som en eventuell AP/SP/KrF-regjering vil ha flertall for, så trengs ikke den ene stemmen til Rødt. Det betyr at partiets ene stortingsrepresentant vil holde trykket kontinuerlig oppe og kritisere AP og SV for at de svikter sine idealer når de blir dratt mot sentrum.

I Ap er en smertelig klar over at stemmelekkasje nå får både SV og Rødt til å vokse. Denne trenden vil antakelig bli forsterket med SV i vippeposisjon og Rødt som uavhengig premissleverandør på ytterste venstre fløy.

Jeg mener at det er uansvarlig å ikke vektlegge slike tydelige trekk i det maktstrategiske bildet når KrF nå skal stake ut veien videre. Med våre 8 representanter og en stadig kamp mot sperregrensen kan vi ikke late som om sterke motkrefter på ytterste venstrefløy, også en tung venstrefløy i Arbeiderpartiet, ikke blir et problem både ideologisk og i utformingen av politikken fra dag til dag.

 

Selv om vi kan ha felles standpunkt med Ap i viktige deler av fordelingspolitikken, økonomisk politikk og bistand, er avstanden betydelig i spørsmål som handler om solidarisk innvandringspolitikk, bioteknologi, eggdonasjon, samvittighetsfrihet, KRLE (Aps landsmøte sa nei til K-en i KRLE), tidlig ultralyd og familiepolitikken. Det samme gjelder i saker som handler om Israel/Midt-Østen og ellers i enkeltsaker hvor Ap må forholde seg til LO.

Gjennom 5 år med samarbeid med dagens regjeringspartier har KrF fått betydelige gjennomslag. Dette er saker som vi i for liten grad har vågd å vise stolthet i forhold til. Dette er saker som:

• Dobling av kontantstøtte
• Lærernorm (en norm som Sp ikke støttet, og Ap ville ha den på kommunenivå)
• Skolegudstjeneste for alle
• K-en i KRLE
• En kraftig forbedret pleiepengeordning for de med kronisk syke barn
• Regionreform (som Sp er helt imot og Ap har vært uklare)
• Lengeværende asylbarnsaken – hvor vi trakk FrP i en mer solidarisk retning enn det SV klarte i regjering med AP.
• Økt bistand (Arbeiderpartiet på sin side foreslår å sette tak på antall flyktninger, familieinnvandrere og asylsøkere. Dessuten vil de ta fra bistanden for å hjelpe flyktninger i nærområder – solidaritetspotten på 5 mrd. er ikke friske penger, tvert imot vil de ta fra en av våre hjertesaker – bistand.)
• Samferdsel – Nye Veier
• Rusreform
• Opptrappingsplan for rusomsorgen med 2,4 mrd. kroner i økning
• opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, og nasjonal strategi for psykiske helse.
• Midler til abortforebyggende arbeid – Ap kutter fire millioner i 2018-budsjett
• Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn
• Tiltak mot barnefattigdom
• Handlingsplan mot antisemittisme

Og dette er bare en kort liste over noe av det vi har fått til.

 

Så er det ikke til å stikke under stol at det også har vært saker vi ikke har fått gjennomslag for med regjeringspartiene. Alkoholpolitikken er blitt liberalisert på noen områder (gårdsutsalg er i Sp sin ånd, økning av kvoten var det SV som åpnet opp for) KrF har imidlertid greid å beholde Vinmonopolet som et sterkt og viktig alkoholpolitisk virkemiddel. Det er viktig både for folkehelsen og ikke minst for de som sliter med alkoholen. Vi har greid å beholde en solidarisk alkoholpolitikk, noe vi ikke har noen garanti for i et samarbeid mot venstresiden hvor vi er avhengige av SV – som var de første til å utvide Taxfree-kvoten. Heller ikke assistert befruktning har vi fått støtte til våre synspunkt, og det er blitt gitt skattelettelser som vi ikke har ivret for.

Men ved at vi har vært sammen med regjeringen om budsjett med mange betydelige gjennomslag har vi fått viktige KrF-seire, se ovenfor, samtidig som vi har stått fritt i andre saker og har kunnet støttet oss vekslende til resten av opposisjonen og regjeringen. Dette har gitt oss en rolle som et sentrumsparti med betydelig gjennomslag.

 

Den 3.veg er å fortsette å definere seg som et sentrumsparti forankret på de kristne verdiene uten å binde seg opp til en regjering hvor KrF med sine 4,2% ikke bare blir en lillebror, men en bitte-lille bror. I en regjering er det kjøttvekta som teller bortsett fra de saker vi kan stille krav om gjennomslag for ved forhandlinger om regjeringsdeltakelse. Det er heller ingen av de mindre partiene som kan fortelle en historie om at regjeringsdeltakelse har gitt vekst. Det gjaldt ikke for verken Sp eller SV, tvert om.

Derfor må vi bli trygge der vi er. Vi må tro på oss selv. Problemet nå er at vi ikke er fundert godt nok på ikke-sosialistisk side. Da greier vi ikke å selge våre seiere godt nok. Vi får ikke fram hva vi får til. Det hele blir halvhjertet – ikke helhjertet.

Vi må si følgende: KrF er et sentrumsparti som står trygt på ikke-sosialistisk grunn. Vi har fortsatt tillit til Erna som statsminister.

På den måten kan vi senke skuldrene, forsterke samarbeidet, selge våre seiere. Vi må bli stolte av hva vi får til. Det kan vi bli hvis samarbeidsdebatten avklares, posisjonen rendyrkes, og vi kan få fokus på sakene.

Vi erkjenner alle sammen at dagens posisjon er utfordrende. Men det er nettopp fordi vi på den ene siden støtter og samarbeider med regjeringen, mens vi på den andre siden sparker og kritiserer regjeringen – og til og med snakker ned våre egne seiere, i lysten etter å flørte med Arbeiderpartiet. Det er klart at det blir forvirrende for velgerne våre. Derfor må vi flagge side, vi må vise trygghet på det, og være frimodig på å vise fram alt vi får til.

En oppfyllelse av velgerløftet vi ga om samarbeid før valget innebærer at vi fortsatt blir værende utenfor regjering. Vi fortsetter å støtte dagens regjering og markerer oss som et kristendemokratisk sentrumsparti på den ikke-sosialistiske side. Å foreta en beslutning om å gå inn i en regjering nå og evt foreta et historisk linjeskifte ved å gå inn i en Ap-ledet regjering avhengig av SV, vil være en beslutning vi ikke har spurt våre velgere om. I tillegg vet vi at det vil føre til en betydelig avskalling og bidra til å sette oss i en svært krevende situasjon før valget i 2019.

La oss være tro mot våre valgløfter og velge den 3.veg. La oss fortsette vår politikk basert på vårt program, vise stolthet over å være et sentrumsparti. Vise glede over våre gjennomslag og forberede grundig en tydelig kommunikasjon med våre velgere før valget i 2021.

 

Om forslaget om 3.veg ikke får flertall, vil jeg ut fra argumentasjonen om at KrF er et sentrumsparti på den ikke-sosialistiske side anbefale at vi sekundært går for regjeringssamarbeid med dagens regjering.