16.10.2018 07:37 Tilbake til nyheter

KrF bør søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet

Knut Arild Hareide presenterer her sin begrunnelse for forslag 2A på landsmøtet: Landsmøtet gir stortingsgruppen handlingsrom til først å søke mulighetene for et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Fotograf: Gunnhild Sørås
Fotograf: Gunnhild Sørås

KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti. I partiets regjeringsvedtak slo en fast at landet er best tjent med en regjering med et sterkest mulig sentrum. Forankret i den kristne kulturarven kan en regjering med sitt tyngdepunkt i sentrum gjøre en forskjell for menneskeverdet, de små og store fellesskapene våre, for frivilligheten og ideell sektor, for distrikts-Norge, for den økende ulikheten og de som faller utenfor, for kampen mot fattigdom og nød. Og den kan bidra til et taktskifte i klimapolitikken. Det dreier seg om hvilket samfunn vi vil ha.

 

Verdifellesskapet i sentrum

I en slik regjering vil verdifellesskapet med Senterpartiet utgjøre en kjerne i samarbeidet. Vi kjemper side om side i saker som gjelder menneskeverd – fra livets begynnelse til livets slutt. Vi finner hverandre i ruspolitikken og i familiepolitikken. Vi vil ha levende bygder og bygge sterke lokalsamfunn i hele landet, vi vil bygge samfunnet nedenfra, der mennesker bryr seg om hverandre. Det er forskjeller, blant annet i asylpolitikken og deler av miljøpolitikken. Og selv om SP noen ganger har en litt for velutviklet evne til både å forenkle og svartmale står vi sammen om det viktigste: I verdispørsmålene er vi nære allierte. Ikke noe parti står KrF nærmere.

Det dreier seg om søndagen som en annerledes dag – en dag med rom for familien, frivilligheten og kirken. Partiet har støttet KrF i å si nei til eggdonasjon – fordi den som føder barnet er barnets mor. De sier nei til Solberg-regjeringens linje når det gjelder tvillingabort – fordi tvillinger hører sammen. Vi har stått sammen mot sorteringssamfunnet og for at etikken skal komme foran teknikken når det gjelder bioteknologi. Som eneste parti har SP støttet KrF i arbeidet for å endre abortlovens paragraf 2 C. Partiet har støttet KrFs restriktive tiltak i alkoholpolitikken – i solidaritet med de 100.000 barna som vokser opp med foreldre som ruser seg. Våre to partier står sammen i mye av distrikts- og landbrukspolitikken – fordi vi vil ha levende bygder. Partiet har støttet KrFs forslag om ideelle aktørers muligheter i anbudsrunder – for vi trenger de ideelle aktørene innen barnevern, eldreomsorg og rusbehandling. Våre to partier har begge lagt frem forslag om å evaluere 6-årig skolestart – for barna trenger lek og myk start, og ikke full trøkk på lekser og vurdering fra dag 1.

Et slikt sterkt verdifellesskap gir et godt utgangspunkt for å bevege landet videre i riktig retning.

Kontrasten til Fremskrittspartiet er betydelig. Her er det mye som skiller. Listen er lang. Sakene er velkjente. Asyl- og innvandringspolitikken, bistanden til verdens fattigste, kampen mot klimaendringer, aktiv dødshjelp, alkoholpolitikk, søndagen som annerledesdag, menneskehandel, abortforebyggende tiltak, trossamfunnenes plass i samfunnet, distriktspolitikken. Vi har i de siste fem årene klart å holde mye av FrP-politikken på disse områdene i sjakk. Men i en regjering hvor FrP er tre ganger så store som KrF, vil vi få store problemer med samfunnsretningen.

I 2013 gjennomførte KrF samtaler om en mulig regjeringsdannelse med H, FrP og V, uten å lykkes. Vi konstaterte da at den politiske avstanden til FrP var for stor. Det bidro til vedtaket om at det ikke var aktuelt å gå i regjering med FrP. Dette er ikke bare et spørsmål om politiske gjennomslag i enkeltsaker. Da som nå gjelder dette viktige verdispørsmål. Men dette dreier seg også om det offentlige ordskiftet, om tillit og anstendighet. Om vi skal bygge bruer, eller murer. Om vi skal være oss selv nok. Det er et verdivalg.

Vi har de siste fem årene samarbeidet med regjeringen Solberg. I den tiden har vi klart å få gjennomslag for mange viktige KrF-saker. Og, vi har brukt mye politisk kapital på å stanse usosial politikk, lite miljøvennlig politikk, negativ politikk for landbruket, kutt i hjelpen til verdens fattige og stagget noe av regjeringens sentraliseringsiver.

På listen over KrF-gjennomslag er det også mange saker der vi og regjeringspartiene i utgangspunktet ønsker lik kurs og retning. Og vi har ikke minst med partiet Høyre på flere vis et verdifellesskap og felles syn på valgfrihet for familiene, respekten for tradisjon og historie og enkeltmenneskets verdi.

Det er Fremskrittspartiet og ikke Høyre som er den største utfordringen med dagens regjering. KrF skal ikke nå vurdere om vi skal samarbeide med Høyre. Vi skal vurdere om vi skal samarbeide med Fremskrittspartiet og Høyre – og Venstre.

Verdifellesskapet med Høyre er heller ikke hva det var. Det er denne regjeringen som besluttet at det skal tillates tvillingabort i dette landet. Det er denne regjeringen KrF forhandlet med om alle de store bioteknologispørsmålene i 2017, tross samarbeidsavtalen, uten resultat. Avstanden til FrP og Venstre var for stor og Høyre kunne lite gjøre. Det er denne regjeringen som har et økende antall talspersoner i sine partier for utvidede abortgrenser og aktiv dødshjelp.

 

Verdifellesskap for et varmere samfunn

Erna Solberg og Høyre har gjort et valg. De har valgt FrP foran KrF. Vårt foretrukne alternativ er dødt, og ingen andre regjeringsalternativer er optimale for KrF. Å ta et annet valg vil smerte. Men vi kan ikke bli der vi er helt fram til 2021. Venter partiet med dette, må vi gjennom en ny og vanskelig samarbeidsdebatt igjen. Og jo nærmere valget vi kommer, desto mer smertefullt blir det. Vi må ta et valg, og vi må gjøre det nå. Da må KrF vurdere andre regjeringsalternativer som kan gi et sterkest mulig sentrum, slik samarbeidsvedtaket sier. Da er det nødvendig å vurdere Arbeiderpartiet.

Forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket har slett ikke vært rosenrødt. Arbeidernes solidaritetstanke og kristendommens nestekjærlighetsideal har mye felles. Men kristenfolket og arbeiderbevegelsen har også historisk sett på hverandre med gjensidig og dyp skepsis. I KrF har det i årenes løp vært mistro til mye av det Arbeiderpartiet har stått for. Det er nok å nevne abortloven, friskoler, kontantstøtten og familiepolitikk, overstyring av kirken og trossamfunn - og et maktarrogant parti. Vi har kjent oss provosert over hvordan Ap for få år siden bevisst gjorde reservasjonsdebatten til en abort-debatt – uten å ville se at det var en samvittighetsdebatt. Og senest i vår så vi at Ap sammen med Frp og Venstre var de som utfordrer sterkest KrFs syn på bioteknologi.

Men noe har skjedd de senere årene. Vi har inngått kirkeforlik med Ap. Vi har inngått friskoleforlik med Ap. Selv etter åtte år i regjering hadde ikke Ap fjernet kontantstøtten. Nå har de også begynt å snakke om familien. I motsetning til regjeringserklæringen fra Jeløya til nåværende regjering inneholdt Soria Moria-erklæringen en forankring i den kristne kulturarven. Ja, partiet har også vendt seg til å samarbeide med andre partier i regjering.

Arbeiderpartiet har programfestet at ideelle aktører bør ha en større plass i å levere velferdstjenester. Dette følger de også opp i Stortinget. Regjeringen likestiller i langt større grad kommersielle, ideelle og offentlige aktører i anbudskonkurranser.

I skolen har vi funnet sammen i ønsket om å redusere testregimet og skjemaveldet. Og AP ble for innføring av lærernorm. I vår gikk regjeringen på nederlag i Stortinget i spørsmål om regulering av innleie i arbeidslivet. Flertallet besto blant annet av Arbeiderpartiet og KrF. Gjennomslaget sikrer tryggere arbeidsliv for alle – og en mer stabil familieøkonomi for flere.

I klimaspørsmål synes mange i KrF at Arbeiderpartiet ikke går langt nok. Men nå i Stortinget er AP mye mer offensive enn tidligere. Tunge fylkeslag og aktører i Arbeiderpartiet tar også til orde for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeutvinning.

Og i alkoholpolitikken er vi gamle allierte. Der står vi sammen med Ap om en sosial politikk for de mest sårbare. 

Det mest åpenbare er enigheten om de store linjene når det gjelder fordelingspolitikk, sosialpolitikk og internasjonalt ansvar. Og nå når det gjelder flere kvoteflyktninger. Derfor har vi også ofte funnet sammen med AP i budsjettforlik i Stortinget.

Dagens politiske landskap krever at vi tar modige valg.

En regjering med størst mulig tyngdepunkt i sentrum innebærer en regjering uten ytterfløyene. En slik regjering vil være et ikke-sosialistisk prosjekt, med to sentrumspartier og et sosialdemokratisk parti. Vi bør derfor undersøke muligheten for hvilket politisk gjennomslag det er mulig å få til gjennom et samarbeid med KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, uten SV. Vi vet allerede nå at dette verdifellesskapet vil utgjøre en forskjell for små og store fellesskap, for distriktene, for ideell sektor, for søndagen som annerledesdag, for mindre ulikhet i Norge og for kampen mot fattigdom. Og for hvilke ord vi bruker om hverandre. Det dreier seg om hvilket samfunn vi vil ha. Et varmere samfunn.

 

Men hva med SV?

Avstanden er stor mellom KrF og SV i viktige verdispørsmål. Samtidig kjemper vi side om side i saker som klima og miljø, en mer rettferdig verden og barnefattigdom. Og det er bedre med et mindre fløyparti utenfor regjering, enn å ha et stort fløyparti inne i regjering.

En AP-SP-KrF-regjering vil søke støtte i Stortinget fra sak til sak, i dette tilfellet med SV og MDG på den ene siden og med V, H og FrP på den andre, slik andre mindretallsregjeringer, inkludert Bondevik I og II, har gjort før.

Mindretallsregjeringer er regelen, ikke unntaket, i norsk politisk historie. Som før forventes ansvarlige partier i Stortinget å stemme for det de er for og mot det de er imot, uten at blokktenkningen overstyrer partienes egne politiske programmer. En slik ansvarlighet viste også KrF etter at vår regjering ble felt i år 2000 på gasskraftsaken og Høyre bidro til å sette inn en AP-regjering.

Et veivalg innebærer risiko. Gjennom å ta et veivalg nå, kan risikoen reduseres. KrF vet at våre største seire har kommet i regjering. At her kan vi legge føringer for saker og peke en retning for landet vårt. Fra regjeringsposisjon kan vi vise KrF-velgerne at et slikt sentrumsorientert regjeringsalternativ kan gi gode KrF-gjennomslag. Da har vi også større sjanser til å overbevise skeptiske KrF-velgere og få til et godt valg for KrF i 2021.

 

Det kristendemokratiske sentrumspartiet

De store partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har selvsagt stor interesse av at norsk politikk egentlig skal deles inn i to blokker. Vi er et kristendemokratisk sentrumsparti som representerer en tredje vei. I noen saker finner vi våre samarbeidspartnere til høyre for oss. I andre saker finner vi allianser på venstresiden. Slik er det å være et kristendemokratisk sentrumsparti.

Å være på vippen i Stortinget gir utvilsomt store muligheter til å få gjennomslag. Og det er helt naturlig for et sentrumsparti å kunne samarbeide begge veier – slik vi har gjort i flere tiår. Men det er en krevende posisjon for et lite parti nå. Andre partier vil ønske å definere oss. Det gir et krevende utgangspunkt når vi skal profilere KrF.

En tredje vei har hele tiden vært forbundet med blokkuavhengighet. Hvis KrF skal ta sin egen ideologiske tradisjon på alvor og beholde sin status som «tredje vei»-parti, må det avvise ideen om at det hører permanent hjemme på en høyre- eller venstreside. For KrF er med andre ord verdispørsmålene viktigere enn høyre-venstre aksen i norsk politikk.

I en norsk debatt preget av blokktenkning karakteriserer mange dette som «uklart», som «vingling». Det er det ikke. Det er konsistent, verdiforankret sentrumspolitikk. Derfor er heller ikke det samarbeidsvalget vi gjør sammen nå - et valg for all fremtid. Vi skal gjøre et valg i lys av den politiske situasjonen nå. Og uansett hvilket valg vi tar – vil vi være et kristendemokratisk sentrumsparti.

Det som skal være styrende for vårt veivalg vil være gjennomslag for de kristne verdiene, for menneskeverdet og for et varmere samfunn. Slik det alltid har vært. For det dreier seg om hvilket samfunn vi vil ha. Det er dette verdivalget vi nå skal ta.