Sosial markedsøkonomi for vår tid

I 1971 ble Bloms fiskeoppdrett grunnlagt av oppdrettspioneren Andreas Blom. 50 år senere er det en suksessfull bedrift i Øygarden kommune med 60 ansatte. Det har ikke gått knirkefritt. Flere ganger har bedriften vært langt nede. Det har vært tøffe tak, men også mange suksesser.

I dag driver barnebarnet Øyvind selskapet sammen med resten av familien. 

Flere ganger har familiebedriften fått tilbud om å selge virksomheten til både norske og utenlandske investorer.

De har takket tvert nei. Hva er det som får en hardtarbeidende familiefar på Vestlandet til å takke nei til store pengesummer?

Hans svar er enkelt: “Hva skal jeg med de pengene? Telle dem? Nei, Jeg sover bare i en seng. Jeg bor bare i ett hus, og jeg spiser meg bare mett. Jeg vil ikke sitte i banken og telle penger. Jeg vil skape noe. Verdier. Arbeidsplasser. Bidra i lokalsamfunnet.”

For meg er Øyvind en helt. En sann samfunnsbygger. Slike Norge trenger flere av. Slike KrF skal bruke enda mer tid på å heie frem. 

 

KrF – et næringslivsparti 

Jeg har tenkt til å bruke dette partilederforedraget til å snakke om marked og økonomi. Dette valget vil kanskje overraske litt.

Overraske fordi mange ikke forbinder snakk om marked og økonomi med KrF. Når Dagsnytt 18 skal ha debatt om tilstanden i økonomien, skattelettelser eller rammevilkår for næringslivet, da står ikke KrFerne øverst på blokka når de starter ringerunden. 

Kanskje handler det om KrFs tidlige historie. De første KrF-representantene på Stortinget ville helst ikke ha noe med den økonomiske politikken å gjøre. KrF trengte ikke sitte i finanskomiteen. Det var andre spørsmål som var viktigst for dem. Dette endret seg ganske raskt, og KrF utviklet en helhetlig politikk, men imaget har kanskje hengt ved. 

Oscar Wilde sa en gang: «en kyniker er en som vet alltings pris, men ingentings verdi»

Noen har hevdet at KrF er et parti som vet alltings verdi, men ingentings pris.

Et av Jan P. Syses mange gullkorn var at Høyre og KrF får frem det beste i hverandre. Høyre ble minnet om at det fantes noe mer enn penger. KrF ble minnet om at det faktisk også er noe som heter penger. 

I KrF er vi glade i å fremheve at ikke alt kan måles i kroner og øre. Vår kristendemokratiske ideologi er ikke-materialistisk. Vi er et verdiparti. Vi har våget å ta andre verdivalg enn det som gavner økonomien på kort sikt. Som da statsminister Kjell Magne Bondevik måtte å gå av som statsminister fordi han nektet å bygge forurensende gasskraftverk.  

Tilhengerne argumenterte med at gasskraftverkene ville gi økonomisk vekst og arbeidsplasser. Men KrF var krystallklare på at vi ikke skulle bygge sterkt forurensende gasskraftverk i en verden der klimagassutslippene må ned, ikke opp. 

Jeg er stolt av at mitt parti tok et slikt verdivalg. Da jeg var leder i KrFU brukte vi slagordet ”verden trenger politikere med større drømmer enn billig bensin”. Det trengte vi da, og det trenger vi nå.

Kanskje tror noen også at valget om å snakke om marked, økonomi og næring handler om røde eller blå KrFere. At «de blå» er mye mer opptatt av økonomi og næringspolitikk. 

Det er noen som tror jeg har tenkt til å gjøre KrF til et slags kristen-høyre. Ingen har hevet et øyebryn når tidligere KrF-ledere trakk frem Hans Nielsen Hauge som en inspirator. Da jeg gjorde det, ble mistenksomheten vekket. Skal KrF nå blitt et parti for kristne som tenker mer på sin egen lommebok enn på sin neste? 

 Realiteten er at i hele bredden av KrF står engasjementet for næringspolitikken sterkt. Når jeg tar opp næringslivets rammevilkår, er det ikke for å gjøre KrF til noe annet enn det er. 

Tvert imot: når spørsmålene er

• Hva er vår tids største utfordring
• hva skal vi leve av
• og hvordan ser byer og bygder ut om 30 år

Da er det den naturligste ting i verden at et kristendemokratisk parti løfter frem næringslivet. 

• Arbeidsplasser er selve grunnlaget for bosetting i hele landet
• Næringslivet og grønne gründere er en nøkkel i å løse klimakrisen
• Det å få en jobb er det beste middelet mot fattigdom både i Norge og i verden, og ingen kan se bort fra næringspolitikken når man spør seg hva vi skal leve av i fremtiden. 

KrF har lange tradisjoner som et næringsparti. Ikke bare som et parti for primærnæringene, men også med et sterkt engasjement for de små og mellomstore bedriftene. Det er dette som legger til rette for gode lokalmiljø og spredt bosetting. Og det er dette som sikrer velferden – vi kan ikke føre en familiepolitikk for valgfrihet eller styrke eldreomsorgen uten inntekter i kommune- og statskassen.   

Når jeg snakker om verdiskaping og arbeidsplasser er det ikke for tone ned kampen for samfunnets mest sårbare, mot fattigdom og mot global oppvarming. Jeg mener tvert imot at det verdiskaping og nye, gjerne grønne arbeidsplasser, er selve forutsetningen for å skape et varmere samfunn, utrydde fattigdom og løse klimautfordringen. 

Og når jeg ønsker å melde KrF på i debatten om marked og økonomi er det ikke for å gjøre KrF til et kalkulator-parti. Jeg mener tvert imot at det er i debatten om marked og økonomi at noen av våre viktigste verdislag står. 

Derfor ønsker meg at Dagsnytt 18 tenker på KrF når slike saker skal diskuteres – fordi de ofte går rett til kjernen av hva et kristendemokratisk parti er til for. 

Og med våre verdier, vår ideologi og vår tradisjon har vi mye å bidra med.  

 

Sosial markedsøkonomi på norsk 

I den amerikanske filmen Wall Street fra 1987 ser vi livet i New Yorks finansverden på høyden av jappetiden. Michael Douglas spiller den kyniske aksjespekulanten Gordon Gekko. Et av de mest kjente øyeblikkene i filmen er når Gordon Gekko holder en tale til forsvar for grådigheten: «Grådighet, i mangelen av et bedre ord, er bra. Grådighet er riktig. Grådighet virker». 

Det blir en karikatur på åttitallets jappetid. 

Han den rake motsetningen til Øyvind fra Bloms fiskeoppdrett. Hans mål er ikke å skape noe. Han ønsker ikke å bidra til et bedre samfunn. Han er definitivt en av dem som vet alltings pris, men virker ikke særlig opptatt av verdier som ikke kan måles i kroner og øre.

Men selv om Gekko er en karikatur, vet vi at denne at denne typen finnes. Vi så det ikke minst i forbindelse med den forrige store finanskrisen. Uansvarlige spekulanter uten tanke for annet enn sin egen grådighet. De brakte hele verdensøkonomien ut av balanse. De som ble hardest rammet av finanskrisen var de som hadde minst skyld i den – de som allerede hadde lite fra før. 

Det er bare ett av mange argumenter for at vi bør snakke mer om verdier, etikk og moral også i den økonomiske politikken. 

Ikke alle er klar over at kristendemokratiet som ideologisk bevegelse ble født som en reaksjon på den type kapitalisme som Gordon Gekko står for. Noen av de første kristendemokratiske bevegelsene var grasrotbevegelser. De så nøden i byene i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Vanlige mennesker og arbeidere ble grovt utnyttet for å skape økonomisk vekst. 

De første kristendemokratene ønsket et alternativ til laissez-faire– kapitalismen. Den italienske jesuitten Luigi Taparelli lanserte begrepet «sosial rettferdighet» som ledd i en større kristen samfunnsetikk. Han søkte en vei mellom en hensynsløs kapitalisme og en totalitær marxisme. 

Noen tiår etter fulgte den offisielle kirken opp. På slutte av 1800-tallet kom pave Leo den 13 med rundskrivet Om vilkårene for arbeiderklassen. Paven staket ut en kurs mellom kapitalisme og sosialisme. Han tok blant annet til orde for omfordeling og sterkere rettigheter for arbeidere. 

Dokumentet har blitt kalt for den kristendemokratiske bevegelsens Magna Carta. 

Samtidig som kristendemokratene tok klart stilling for sosial rettferdighet og arbeiderrettigheter, var de krystallklare i sitt forsvar av demokratiet. Ja, verden sto overfor store utfordringer, men demokratiske verdier og institusjoner kunne ikke vike.  

For eksempel privat eiendomsrett og markedsøkonomien. For kristendemokratene var sosialistenes forsøk på å avvikle eiendomsretten og markedet et angrep på enkeltmennesker, på de nære fellesskapene og på hele det sivile samfunns trygghet og frihet. Markedet var viktig for å gi frie, ansvarlige og skapende mennesker. Det private næringslivet hadde en samfunnsbyggende rolle. 

Kristendemokratenes svar ble den sosiale markedsøkonomien. En idé som kombinerer et prinsipielt forsvar for markedet med tanken om at markedet skal tjene mennesket og fellesskapet. Det er et økonomisk system som forener frihet og sosial balanse. Den sosiale markedsøkonomien er kanskje kristendemokratiets viktigste bidrag til europeisk tenkning de siste 100 årene. 

Tenkerne bak ville utvikle et system som skapte størst mulig økonomisk gevinst og mest mulig sosial rettferdighet for alle. Det var et system med stor næringsfrihet. Et system som heiet frem frie og dyktige enkeltpersoner. Som ville satse og skape gjennom konkurranse. 

Samtidig skulle staten ha en klar, regulerende rolle. Det var markedet som skulle tjene mennesket. Ikke omvendt. Staten måtte sikre menneskelige og sosiale mål, forhindre monopoldannelser og fremme entreprenørskap. 

Den sosiale markedsøkonomiens «far» i Tyskland, finansminister Ludwig Erhard, sa det slik: 

Ansvar, personlig initiativ og privat eiendomsrett er noen av den sosiale markedsøkonomiens mest grunnleggende trekk. Denne sosiale orden forener personlig frihet, like muligheter og voksende velstand med den sosiale utviklingen som økt sysselsetting gir. Å praktisere sosial markedsøkonomi kan sies å være et forsøk på å koble frihet og orden, og som en konsekvens oppnå en høyere grad av rettferdighet. 

Ludwig Erhard brukte den sosiale markedsøkonomien til å gjenreise Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. Wirtschaftswunder, det økonomiske underet, sikret et blomstrende næringsliv og en sterk økonomisk vekst. Samtidig ble de sosiale systemene kraftig utbygget. 

KrF skal målbære den sosiale markedsøkonomien i Norge. Vi skal bli inspirert av Taperellis kamp for sosial rettferdighet og av pave Leos ønske om å finne en tredje vei. Men vi trenger egentlig ikke å gå så langt. 

Det finnes en annen bevegelse. En bevegelse som siden 1800-tallet har fremmet disse idealene her hjemme. En bevegelse som alltid har vært viktig for KrF. 

Den som ble startet av Hans Nielsen Hauge. 

Haugianerne har flere likheter med de første kristendemokratiske grasrotbevegelsene som oppsto på kontinentet. 

I likhet med de andre grasrotbevegelsene, sto de i konflikt med det etablerte. De utfordret den sosiale ordenen og tok kampen mot makten både i kirken og i staten. Hauge startet en vekkelsesbevegelse, men den var så mye mer enn det. Det var en bevegelse for å gi vanlige folk en stemme og et verdig liv, for demokrati og for sosial rettferdighet. 

Som Ola Grytten ved Norges Handelshøyskole skriver: 

Hauge og etterfølgere var aktive samfunnsbyggere, politikere og næringslivsledere. De var pionerer innen demokrati, rettsikkerhet, rettstat, liberalisme, arbeidervelferd, folkeopplysning, bedriftsetablering og sosiale reformer. De var mot sentralisering, offentlig pengesløseri, embetsvelde, privilegier og politiske og religiøse tvangssystemer.

 

Det er vanskelig å overdrive Hans Nielsen Hauges betydning for dannelsen av det moderne Norge. Hauge startet bedrifter, og investerte overskuddet i nye arbeidsplasser. Han var med å starte over 30 større bedrifter, og på det meste forvaltet han over 500 millioner kroner omregnet til dagens pengeverdi. Han brukte markedet for å skape forandring. 

Motivasjonen for all den virksomheten var ikke egen økonomisk vinning. Motivasjonen var sosial. Han reiste mye rundt, og han så fattigdommen og arbeidsledigheten rundt seg. Han kunne ikke slå seg til ro med at folk fikk et bedre åndelig liv. Han så det som sin livsoppgave å skaffe folk et bedre liv også fysisk. Hauge mente ikke løsninger var almisser, men at folk fikk egne bein å stå på og klare seg selv. Haugianerne utfordret borgerskapets monopol på handel. Det var en kamp mot tunge strukturer som sørget for at både rikdom og fattigdom gikk i arv.

Det var ikke det at det ikke var greit å tjene penger, men profitt skulle ikke brukes til å berike seg selv. Den skulle reinvesteres for å skape ny virksomhet, nye arbeidsplasser og sosial fremgang. 

«Vi skal bruge Verden, ikke misbruge den», sa Hauge. Alle som kunne, burde bidra for å skape verdier og arbeidsplasser. Verdiskaping ble ansett som et gode, fordi avkastningen kunne brukes til å skape et bedre liv for flere.

Ressursene, den enkeltes talenter og markedet skulle brukes til det felles beste. Det økonomiske livet skulle preges av verdier, etikk og moral. 

Hans Nielsen Hauges tenkning var de første kimene til en sosial markedsøkonomi på norsk.

Det er ikke tvil om at tankegangen og verdiene fikk stor innvirkning på vanlige folks liv. Bevegelsen sto for at arbeiderne skulle ha sin del av verdiskapningen. Det fikk praktiske utslag. I områdene der haugianerne dominerte næringslivet var det for eksempel mye mindre forskjell på verdien av arbeiderboliger og direktørboliger enn andre steder i landet. 

 

Bygg samfunn med flere kapitalister 

Den dag i dag ser man tydelige spor av denne tankegangen i norsk næringsliv. Bedrifter som bruker overskuddet i lokalsamfunnet sitt. Og eiere som ønsker å beholde eierskapet lokalt og jobbe, fremfor å selge bedriften, tømme kalenderen og fylle lommeboken.

De er med på å legge til rette for at enkeltmennesker kjenner verdighet, at familier er trygge familier, at lokalsamfunnene er levedyktige og at vi kan bygge ut ny infrastruktur og bevare et godt velferdssamfunn. De er med på å bygge samfunnet nedenfra. De fortjener en stor takk. 

Vi trenger en næringspolitikk som heier frem dyktige mennesker og bedrifter som ønsker å satse.

Det er ikke noe galt i å tjene penger. Det er bare lønnsomme bedrifter som overlever. Vi må ta vare på mennesker som vil skape. Som vil utvikle ideer og løsninger de tror på. Som vil ta ansvar for lokalsamfunnet. Som vil gi neste generasjon noe å bygge videre på.

Små og mellomstore bedrifter, ofte familieeide, er ryggraden i det norske næringslivet. Mer enn 99% av alle bedrifter i Norge har under 100 ansatte. Nesten halvparten av ansatte i privat sektor jobber i en liten eller mellomstor bedrift. De står for halvparten av den årlige verdiskapingen i landet.

Dette bør vi ha mer av.

For å spissformulere meg: Jeg ønsker meg flere kapitalister i Norge. Ikke fordi jeg mener vi som samfunn trenger en mer rå kapitalisme og markedstenking. Nei, jeg tror tvert imot vi får bedrekapitalisme og mindre markedstenking ved å få flere kapitalister. 

«For mye kapitalisme betyr ikke at det er for mange kapitalister, men for få kapitalister», sa den britiske forfatteren G.K. Chesterton. 

Poenget er at når færre deltar som gründere og eier i økonomien, da slår de negative sidene ved kapitalismen hardere ut. Da øker forskjellene og makten konsentreres på færre hender. Da vil systemet tjene interessene til de få, ikke de mange. Da vil markedet ta mindre hensyn til mennesker, fellesskap og miljø. 

Når flere deltar som gründere og eiere i økonomien, da minsker forskjellene og makten spres. 

Da skaper vi nærhet mellom næringslivet og menneskene og fellesskapene som markedet skal tjene.

For kristendemokrater har maktspredning alltid stått sentralt i tenkningen om marked og næringsliv. Det er et ønske om å spre eierskap på flest mulig. Det er for unngå maktkonsentrasjon hos staten, eller hos noen få personer eller selskaper. Derfor har KrF vært opptatt av å styrke selveierdemokratiet. 

Det er bra for Norge om flere deltar i økonomien som eiere i bedriftene. Spredt eierskap er nødvendig for å fordele makt og ressurser på flere hender. Det er nødvendig for å skape en sosial markedsøkonomi og bygge samfunnet nedenfra gjennom vekst og nyskaping. Lokale eiere gir stabile lokale arbeidsplasser. Når hjørnesteinsbedriften i bygda er eid av en lokal familie, er det mindre sannsynlighet at den vil flagge ut, enn dersom den er eid av interesser som ikke har noen lojalitet til lokalmiljøet. 

KrF skal være partiet for denne delen av norsk næringsliv. Vi skal stå på for å gjøre hverdagen enklere for de som driver små og mellomstore bedrifter, og de som ønsker å gründe en ny bedrift. Det er derfor vi ønsker å tilpasse skattesystemet slik at det blir lettere å satse og eie bedrifter.

 

Sosial markedsøkonomi for en ny tid 

Markedsøkonomien, en sterk velferdsstat og et progressivt skattesystem har bidratt til høy økonomisk vekst og reduserte økonomiske forskjeller i de fleste industrisamfunn de siste 100 åra. 

Markedsøkonomien har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom.

Jeg husker da jeg meldte meg inn i KrFU i år 2000. På mitt første møte lærte jeg at det var 40.000 barn som døde hver eneste dag før de var fylt 5 år. I dag er det tallet 16.000 barn. Fortsatt forferdelig mange, men det har skjedd en enorm utvikling. Mye takket være bistand og den økonomiske veksten et fritt marked og handel gir.

Vi kan bli den generasjonen som utrydder ekstrem fattigdom. 

Men det er også grunner til bekymring. 

Syv av ti personer på kloden lever i land der økonomisk ulikhet har økt de siste 30 årene. Når mer og mer av rikdommen konsentreres på færre hender, svekkes fellesskapet og tilliten. I neste omgang kan det føre til utenforskap og sosiale motsetninger. 

Selv om de fleste innbyggerne i Norge lever gode og trygge liv, er det for mange som står i utkanten av fellesskapet. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier får ikke de samme mulighetene som andre. Alt for mange står utenfor arbeidslivet. 

Derfor er det viktig å lykkes med å skape flere bedrifter og flere arbeidsplasser slik at enda flere blir inkludert i samfunnet. 

Det er også en ting i det norske samfunnet i dag jeg tror både Hauge og de store tenkerne innenfor samfunnsøkonomi ville vært urolige for. I dag overtar markedstenkningen en stadig større del av menneskelivet. Den spiser seg inn på områder der den ikke hører hjemme.

Markedsspråket passer ikke overalt. Jeg må innrømme at det vrir seg i meg når jeg hører om «produksjonsmål» på norske sykehus. Markedslogikken passer heller ikke overalt. Hvis ideelle aktører og sivilsamfunn presses inn i en mal der alt måles på markedsaktørenes premisser. Da står vi i fare for å bli et fattigere samfunn. 

Når mennesket fanges i en forbrukskarusell. Når vi reduseres til en produsent i velferdsmaskineriet. Da trues både menneskets verdighet og frihet.

Vi må fastholde at det er noe som ikke kan måles i kroner og øre.

«Bruttonasjonalproduktet måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve», sa senator Robert F. Kennedy. 

Wilhelm Röpke var noe så uvanlig som en økonom som mente at økonomi ikke var meningen med tilværelsen. Han var inne på noe tilsvarende som Kennedy. 

 

Det finnes en historie om et møte mellom Wilhelm Röpke og økonomen og filosofen Ludwig von Mises i Genéve like etter krigen.  

En ettermiddag spaserte de to forbi en kolonihage. Mises nevnte at dette var en svært ineffektiv måte å produsere matvarer på. Da svarte Röpke: «Kanskje det, men kanskje er det også en svært effektiv måte å produsere menneskelig lykke på!»

Röpke ville kanskje sett med undring på den norske debatten om familiepolitikk. 

KrF har lenge ført en politikk for at småbarnsforeldre skal få mer tid sammen. Økt valgfrihet. Fleksibilitet i hverdagen. Vi har kjempet for foreldres rett til å velge å være litt mer hjemme når barna er små.  

Det har vi fått sterk kritikk for. Kritikken har kommet fra både venstre- og høyresiden. LO og NHO har det samme budskapet: Vi ødelegger for «arbeidslinja» og undergraver velferdsstaten. 

Jeg er ikke uenig i at arbeidslinja er viktig. Alt for mange står i dag utenfor arbeidslivet. Det er viktig for samfunnsøkonomien og samfunnslimet at vi klarer å inkludere flere i arbeidslivet. Og ikke minst er det viktig for enkeltmenneskene det gjelder: Det betyr noe for folk å kunne bidra, og være en del av den sosiale arenaen som arbeidslivet er. 

Men det er en liten andel som står utenfor fordi de har små barn. Likevel rettes det mye aggresjon mot de som velger å gå ned i stilling mens barna er små. 

«Å mene at det er et valg å være hjemme med barn, er en fornærmelse. Kall det heller for et ran,» var budskapet i en av Norges mest delte kronikker i sosiale medier i 2014. 

Poenget var at foreldre som velger å gå ned i stilling for å bruke tid med barna, ‘raner’ av andre arbeidstakeres tid. De nedsettende kommentarene om menn og kvinner som tar et annet valg enn majoriteten fikk en stor heiagjeng.

 

Ap-leder Jonas Gahr Støre fremfører den samme kritikken i litt mildere form: «Det er avgjørende for finansieringen av velferdsstaten at folk jobber», sa Arbeiderparti-lederen i fjor, i en kritikk av overføringer til barnefamiliene. 

Jeg reagerer sterkt på slike utsagn. Det er faktisk ikke slik at meningen med livet er å være velferdsprodusenter og bidra til forbedret samfunnsøkonomi. Det er viktig å jobbe, men det er ikke det viktigste. 

Noen ganger må faktisk «arbeidslinja» kunne vike for «familielinja». Hvis en sosial markedsøkonomi er en markedsøkonomi som tar menneskelige hensyn, må det være slik at arbeidslivet tilpasser seg familiene, og ikke omvendt. Det må være greit å prioritere litt mer tid sammen med familien når ungene er små.  

Det finnes ikke bare ett godt valg for familiene.Familier er forskjellige.Det er ikke et mål at alle skal bli like.Vi skal styrke familiene, ikke styre dem.  

Vi skal gi dem valgfrihet. 

Vi skal gi dem fleksibilitet. 

Vi skal gi dem tillit.

 

I dag er det synkende fødselstall, et høyt antall samlivsbrudd, mange foreldre som opplever en stressende hverdag – med omsorg for små barn og kanskje også gamle foreldre. Det er behov for en ny og fremtidsrettet familiepolitikk – og en grundig debatt om hvordan vi bedre kan legge til rette for familiene 

En plass å begynne er å slutte å påføre foreldre skam fordi de velger tid med barna fremfor arbeidslivet en kort periode i livet. 

To av spørsmålene til disse foredragene med partilederne handlet om hva er de største utfordringene vi står overfor, og hvor er vi om 30 år. 

Vi venter vårt andre barn om noen uker. Det er magisk å legge hånden på konas mage og kjenne den lille danser rundt der inne. Jeg vet han kan kjenne igjen stemmen min og at hvis jeg synger for ham kan han kjenne igjen sangen etter han er født. Jeg tror de fleste pappaer som har vært på fødestua kan husket det øyeblikket man får et lite vesen i armene, og tanken på at nå er dette lille barnet, dette livet, mitt ansvar. 

Noen uker etter at mitt først barn ble født satt jeg og bysset henne en tidlig morgen. Hun hadde sovet dårlig den natten og vi trengte sårt litt mer søvn begge to, men hun trengte litt hjelp til å finne roen. 

Da tikket det inn et varsel på telefonen. Trump var valgt til president i USA. Jeg husker at jeg tenkte på hvilken verden hun skulle vokse opp i. Hva som ville møte henne som barn, og ikke minst som jente. 

Om 30 år. Når mitt barn forhåpentligvis planlegger en skikkelig fest og 30-årslag. 

Hvordan vil han se tilbake på de 30 årene som nå ligger foran oss? 

Verden styrer mot katastrofale klimaendringer. Det er blodig alvor. Det handler om livsgrunnlaget vårt. Tørke, flom og andre klimaendringer vil kunne få enda større konsekvenser enn tidligere antatt.

Verdens fattigste rammes hardest. Noen stillehavsøyer har måttet flytte folk til naboøyene fordi havet stiger. Kiribati har kjøpt land på Fiji, der de kan flytte innbyggerne om det blir nødvendig.

Vi kan fortsatt velge å handle – eller velge å ikke gjøre det. Men det som er sikkert er at vi skal se ungene våre i øynene om 30 år og forklare oss. 

Vi kan ikke late som om vi ikke visste. 

 

En del av de tenkerne jeg har snakket om i kveld visste ingenting om klimaendringer, men jeg er sikker på en ting: Hans Nielsen Hauge og Wilhelm Röpke ville vært krystallklare om de levde i 2019. En sosial markedsøkonomi må være økologisk bærekraftig. 

Markedet må reguleres slik at det blir dyrere å belaste sårbare naturressurser, sånn at forurenser betaler mer for den skaden hun påfører miljøet. 

Klimautfordringene vil kreve en radikal omstilling av norsk økonomi og næringsliv. Vi må utvikle en lavutslippsøkonomi. 

Omstillingen av næringslivet må starte nå. Vi må omstille gjennom en sosial markedsøkonomi. Vi må sørge for at flere ønsker å skape grønne arbeidsplasser. 

En rask omstilling vil gi norske virksomheter konkurransefortrinn i forhold til virksomheter som utsetter omstillingen. 

De som venter må forberede seg på en langt raskere og mer smertefull omstilling når den først kommer. Vi har god tilgang på fornybar energi i Norge. Det gjør at det er billigere for oss enn for andre å omstille oss.

Det grønne skiftet er avhengig av at investorer, entreprenører og forskningsmiljøer til å trekke i samme retning. Norge har klynger, kapital og kjøpekraft til å utvikle nullutslippsløsninger som verden mangler. 

Vi kan skape det grønne markedet som driver teknologiutvikling og trekker til seg verdens ledende teknologiselskaper, slik vi har gjort det med elbilmarkedet i Norge.

Men klimakrisen kan ikke løses uavhengig av verdens andre store utfordring: global fattigdom. «Jorden gir nok til å dekke alle menneskers behov, men ikke alle menneskers grådighet,» konstaterte Mahatma Gandhi. 

Store deler av verdens befolkning lever i bunnløs fattigdom. Samtidig viser noen av oss en grenseløs grådighet. Hvis resten av jordens befolkning hadde forbrukt like mye som oss nordmenn, ville vi trengt tre jordkloder.

Det er åpenbart at vi opptrer som dårlige forvaltere. 

Jordens ressurser fordeles ikke til det felles beste. Vi er i ferd med overlate kloden til neste generasjon i langt dårligere stand enn da vi selv overtok. 

Vi må våge å ta noen verdivalg som isolert sett kan gi lavere økonomisk vekst, i alle fall på kort sikt. 

I 2000 handlet det for KrF om å si nei til sterkt forurensende gasskraftverk. I dag handler det om å omstille Norge fra å være en olje- og gassnasjon til å bli et lavutslippsamfunn.

Det blir en krevende oppgave, men vi skal klare det.